Strandsonen er variert, både når det gjelder terreng, økologi og menneskelige bruksmåter. Strandsonen er med andre ord ikke et belte på et visst antall meter fra strandkanten. Det er de faktiske forholdene som avgjør hvor stort område som skal forvaltes. Fokus på 100-metersbeltet skyldes at plan- og bygningsloven gir 100-metersbeltet en særlig beskyttelse mot utbygging.
Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging er et nytt virkemiddel i plan- og bygningsloven med sikte på å formidle og ivareta nasjonale interesser og nasjonal politikk. I de nasjonale forventningene for strandsonen heter det at ”strandsonen er i deler av landet utsatt for et sterkt byggepress. Folk flest skal ha tilgang til sjøen og allmenne interesser skal gis fortrinn i 100-metersbeltet. Viktig natur, kulturmiljø og landskap skal bevares”.
Regjeringen har vedtatt statlige planretningslinjer for differensiert forvaltning av strandsonen som tar hensyn til ulike forhold og behov langs kysten. De statlige planretningslinjene tydeliggjør nasjonal arealpolitikk i 100-metersbeltet langs sjøen. Målet er å ivareta allmenne interesser, unngå uheldig bygging og gjennomføre en sterkere geografisk differensiering. I retningslinjene deles Norge i tre hovedområder:
I tillegg er det forutsatt ytterligere differensiering i kommuneplanens arealdel og eventuelt i regional plan.
