Denne veiledningen er utarbeidet som hjelp for å kunne søke om statlige midler til sikring av friluftslivsområder i elektronisk søknadssenter.
Du kan lese mer om ordningen med statlig sikring av friluftslivsområder på nettsidene til Direktoratet for naturforvaltning (DN) og i Miljøverndepartementets rundskriv (se lenke til høyre på denne nettsiden).
Det er kun kommuner, fylkeskommuner og interkommunale friluftsråd som kan søke om statlig økonomisk medvirkning til sikring av friluftslivsområder. Det er viktig med direkte kontaktopplysninger til kontaktperson i kommunen, slik at det er enklest mulig å oppklare forhold angående søknaden.
Ikke alle områder har et navn, men her fyller du ut det lokale navnet på området som skal sikres som friluftslivsområde. Ofte er det naturlig å benytte samme navn som omkringliggende arealer. Navnet som fylles inn her vil bli brukt ved registrering av området i Naturbasen.
Området kan ha ett eller flere gårds- og bruksnummer. Samtlige nummer fylles inn her.
Arealet oppgis i kvadratmeter. Vi har forståelse for at eksakt arealangivelse kan være vanskelig hvis arealet ikke er oppmålt, men det skal være så nøyaktig som mulig.
Her gis opplysninger om nåværende eier av eiendommen. Som hovedregel er det vederlagsfri overføring av eiendommer mellom statsetater, men det er i avhendingsinstruks for statlig eiendom gjort unntak for statlige virksomheter som driver innenfor såkalt "forretningsmessig drift".
Prestegårdseiendommene og eiendommer som forvaltes av Skifte Eiendom (forretningsområde i Forsvarsbygg), Rom Eiendom (forretningsområde i NSB-konsernet) og Statsskog er eksempler på virksomheter som ikke omfattes av avhendingsinstruksens bestemmelser om vederlagsfri overføring mellom statsetater).
Det kan i utgangspunktet ikke forventes statlig økonomisk medvirkning, hvis arealets planstatus ikke harmonerer med bruk til friluftslivsformål. Det stilles i utgangspunktet ikke krav om at arealet må omfattes av reguleringsplan, men i konkrete saker kan dette bli stilt som vilkår – f.eks av hensyn til realistisk mulighet for gjennomføring av sikringsprosessen. Dette kan eventuelt tas opp med DN på forhånd.
Hvis nærliggende arealer tidligere er sikret som offentlig friluftslivsområde, skal dette opplyses her. Også andre forhold vedrørende omkringliggende arealer kan være naturlig å ta med – for eksempel reguleringsformål og faktisk bruk.
Det skal angis med konkret begrunnelse om området er av lokal eller regional betydning. For veiledning i denne vurdering, se avsnittet ”sikringsform” nedenfor.
Opplys hvorvidt området lett kan nås uten bruk av bil. Dette fordi unge og eldre som erfaringsmessig i mindre grad disponerer egen bil, er viktige målgrupper i friluftslivsarbeidet. Det er også et viktig mål i friluftslivspolitikken å nå lite aktive brukergrupper, og det er en lavere brukerterskel for disse gruppene for områder som kan nås uten bruk av bil eller båt. Områder som kan nås uten bruk av bil eller båt (nærområder) vil bli prioritert.
Det må opplyses om atkomstforholdene for aktuelle brukergrupper; parkeringsforhold, sti/turvei frem til området, atkomstbrygge mv. Hvis atkomstforhold skal etableres i ettertid, så må det gå fram av søknaden. Dette kan eventuelt utfylles nærmere i eget vedlegg til søknaden. Områder med avklarte atkomstforhold vil bli prioritert.
Ved vurdering av sikringssøknadene legger DN blant annet vekt på om det er nødvendig med sikring ved kjøp/servituttavtaler, eller om friluftslivsinteressene på arealet kan ivaretas på en tilfredsstillende måte ved å praktisere plan- og bygningslovens og friluftslovens bestemmelser. Det gjelder spesielt for utmarksarealer og/eller holmer og skjær hvor det ikke er påregnelig med utbygging – og hvor arealet ikke synes å stå i fare for ”å gå tapt” for allmennheten.
Det er normalt ikke aktuelt med statlig medvirkning til sikring av utmarksarealer for å sikre ferdselsrett eller bær- og sopplukking. Det er heller ikke tilstrekkelig at en større utmarkseiendom kommer for salg til en rimelig pris. Behov for f. eks. båtfeste og/eller renovasjonsordning vil normalt ikke være nok til å begrunne kjøp av holmer og skjær. I slike tilfeller vil en servituttavtale med grunneier kunne være et alternativ.
Her ønsker vi en kort og god beskrivelse av området – myntet på informasjon overfor allmennheten etter at området er sikret. Søker må vurdere hva som er en god beskrivelse for dem som er aktuelle brukere av området. Beskrivelsen av området blir lagt ut i Naturbasen etter at området eventuelt er gjennomført sikret.
Her skal det krysses av for egnet bruk og aktivitet. Det kan krysses av i flere ruter.
For regionale friluftslivsområder kan det søkes om statlig fullfinansiering. Det gjelder både når området sikres gjennom frivillig avtale og når området sikres gjennom f.eks ekspropriasjon. ”Regionale” friluftslivsområder er i utgangspunktet områder hvor hovedtyngden av brukerne kommer fra andre kommuner enn vertskommunen.
For store, folkerike kommuner omgitt av mindre folkerike kommuner, vil alltid hovedtyngden av brukerne komme fra vertskommunen. I slike tilfeller kan likevel områder med svært viktige friluftslivskvaliteter av nasjonal eller regional betydning med kapasitet til å ta imot brukere fra andre kommuner, få status som nasjonale/regionale friluftslivsområder der det kan søkes om statlig fullfinansiering.
DN vil legge vekt på at avklaringer av lokal/regional funksjon er gjort gjennom regionale planer. Eiendomsrett eller avtalerett skal i slike tilfeller ligge hos staten ved DN, mens ansvaret for daglig drift og tilsyn av områdene skal ligge hos vedkommende kommune eller interkommunale friluftsråd.
Staten/Direktoratet kan medvirke med inntil 50 prosent av sikringskostnadene ved sikring av lokale friluftslivsområder. Med ”lokale friluftslivsområder” menes områder der brukerne i all hovedsak kommer fra den kommunen området ligger i. Eiendomsrett eller avtalerett tilligger i slike tilfeller kommunen, fylkeskommunen eller interkommunalt friluftsråd.
Før utbetaling av tilskudd til lokale områder vil det blant annet bli krevd tinglyst erklæring på området med slik ordlyd: ”Området kan ikke nyttes til annet enn friluftslivsformål uten samtykke fra staten ved Direktoratet for naturforvaltning”. Dette kan påføres pkt. 6 i skjøtet før tinglysning slik at man sparer ett tinglysingsgebyr.
Da vurderingen av områdets regionale eller lokale funksjon beror på skjønn, kan det søkes alternativt om 100 % eller 50 % finansiering.
Det stilles samme krav til innhold i avtaler for sikring av grunn til turveier som det stilles for tildeling av friluftsmidler og spillemidler til opparbeiding av denne type anlegg: Grunn til turvei skal sikres ved kjøp av areal eller tinglyst bruksavtale. Bruksavtaler må ha en varighet på minimum 40 år. Det bør likevel tilstrebes å oppnå evigvarende bruksrettsavtaler.
Også for turveier må vederlaget være basert på engangsoppgjør for at DN skal kunne gi støtte. Det kan ikke forventes statlig økonomisk medvirkning til bruksavtaler som er basert på årlig leie. Det bør normalt kun betales økonomisk vederlag for avtale om turveier – og ikke for enkle stier og skiløyper. Eksempel på servituttavtale kan fås ved henvendelse til DN.
Turveger og nærmiljøtiltak kan også få tildelt «spillemidler» fra fylkeskommunen. Vi viser til Kulturdepartementets nettsider for nærmere informasjon om denne ordningen.
Da vurderingen av områdets regionale eller lokale funksjon beror på skjønn, kan det søkes alternativt om 100 % eller 50 % finansiering.
Her opplyses hvor langt sikringsprosessen har kommet i forhold til forhandlinger, ekspropriasjon eller annet. Det er viktig at forventet/realistisk gjennomføringstidspunkt fylles ut, da dette er nødvendig for at DN skal kunne planlegge hensiktsmessige budsjettdisposisjoner.
Ved tilsagn om statlig medvirkning til sikring forutsettes det at eventuelle økonomiske heftelser, eller heftelser som kan hindre bruk av hele eller deler av arealet til friluftslivsformål, slettes før statlige midler kan utbetales. Hvis arealet omfatter sjøgrunn med tinglyste båtfester, kan det være et alternativ å tilby rettighetshavere plass i et felles bryggeanlegg for å rydde opp i forholdene. Det kan tas kontakt med DN om slike forhold.
Statlige midler kan normalt bare dekke verdien av påstående bygninger hvis disse forutsettes fjernet. Verdien av bygninger som det kan være aktuelt å la bli stående – f.eks av hensyn til kulturminneinteresser, kystledordninger eller servicefunksjoner for området, kan bli dekket helt eller delvis avhengig av deres betydning for allmennhetens friluftsliv. I slike tilfeller må kommunen/friluftsrådet ta på seg alt ansvar for framtidig forvaltning av bygningene (f. eks. vedlikehold og restaurering/utbedring).
All erfaring tilsier at vedlikeholdsutgifter for bygninger kan bli svært høye, og at søker må ta høyde for slike framtidige utgifter ved vurdering av om bygninger bør bli stående i området. Det kan ikke påregnes statlige friluftslivsmidler for slike vedlikeholdsutgifter.
Det er ikke aktuelt med statlig økonomisk medvirkning til å kjøpe bebygde eiendommer, når eneste formål med kjøpet er knyttet til framtidig bruk av bebyggelsen. Ddet samme gjelder ved forvaltningsoverføring av eiendommer fra andre statsetater.
Kommunen eller friluftsrådet må ta på seg det formelle ansvaret for drift og tilsyn med sikrede friluftslivsområder. Søknader der dette ikke er avklart vil ikke bli innvilget.
Drifts- og tilsynsansvaret defineres til å gjelde tilsyn, ansvar for å holde orden i området, etablering av eventuelle tilretteleggingstiltak, ansvar for drift og vedlikehold av eksisterende tilretteleggingstiltak og atkomstveier, vedlikehold av informasjonsskilt o.l. Drifts- og tilsynsansvaret omfatter også ansvar for å bekoste normale driftsutgifter som påløper for området (f eks kommunale avgifter, strøm, eiendomsskatt, utgifter som følge av deltakelse i veglag). Det er ikke noe i veien for at det praktiske drifts- og tilsynsansvaret overlates til f eks en ideell organisasjon eller velforening gjennom egen avtale med kommuneneller friluftsrådet. Men overfor DN er det kommunen eller friluftsrådet som må ha det formelle ansvaret.
Det kan søkes fylkeskommunen om statlig økonomisk medvirkning til tilrettelegging i statlig sikrede friluftslivsområder. Det vises til Miljøverndepartementets årlige rundskriv og DNs nettsider når det gjelder midler til slike tiltak. Nærmere opplysninger kan fås ved henvendelse til fylkeskommunen.
Det må i søknaden gis en fullstendig oversikt over forventede kostnader ved sikringssaken. Det kan ikke forventes dekning av kostnader som ikke er synliggjort gjennom søknaden. I noen tilfeller er det vanskelig å beregne kostnadene, f eks hvis prisen må fastsettes gjennom rettslig skjønn. Da må dette forklares i søknadsskjemaet eller i eget oversendelsesbrev. Men det er viktig at kostnadene beregnes så godt som mulig.
De årlige søknadene om statlig økonomisk medvirkning til sikring av friluftslivsområder er erfaringsmessig samlet sett større enn de statlige midler som blir bevilget til formålet. DN må derfor foreta strenge prioriteringer ved søknadsbehandlingen.
I tilfeller hvor de totale kostnadene ved sikring er på kr 10.000,- eller lavere, vil det normalt ikke være aktuelt med statlig økonomisk medvirkning til sikring.
Det er vesentlig at prisnivået for sikring av friluftslivsområder ligger på et akseptabelt nivå. Når det søkes om statlige økonomisk medvirkning til sikring av friluftslivsområder, har DN et nasjonalt ansvar for ikke å være «prisdrivende». Det har bl a sammenheng med DNs generelle budsjettansvar, og for å følge opp de lover og retningslinjer som er vedtatt av Stortinget.
Vurdering av akseptabel pris for friluftslivsområder er ingen enkel sak, og det er svært vanskelig å gi kortfattede råd og retningslinjer på dette feltet. For ubebygde arealer, som ikke kan bebygges som følge av vedtatt arealplan eller andre bestemmelser i plan- og bygningsloven, må utgangspunktet være at det ikke bør betales vederlag ut over landbruksverdi (jord- og skogbruk) for arealet.
Hvis det på ervervstidspunktet drives noen form for annen lovlig virksomhet på arealet – for eksempel utleie av båtplasser eller oppstillingsplasser for campingvogner – så kan dette, avhengig av situasjonen, være rimelig å kompensere. At området er vakkert og attraktivt for friluftsliv skal ikke begrunne et høyt prisnivå. Det er den lovlige og påregnelige økonomiske bruksverdien for eier som skal kompenseres.
Hvis arealet er båndlagt for friluftslivsformål i godkjent regulerings- eller kommuneplan, så har Høyesterett i en rekke avgjørelser fastsatt at ovennevnte prinsipper skal være hovedregelen ved rettslig skjønn. Dette er noe av bakgrunnen for at DN vil prioritere søknader hvor området har fått en slik status i kommunale arealplaner.
Hva som er ”landbruksverdi” for et bestemt areal vil kunne være vanskelig å fastslå. Skjønnspraksis varierer betydelig, og det er ofte umulig å forklare bakgrunnen for ulike skjønnsavgjørelser. Ofte er de aktuelle arealer svaberg, lavbonitet skog og/eller marginale beiteområder. I slike tilfeller vil verdien gjennomgående ligge under kr 3,- pr kvm, – og ofte også under kr 1,- pr kvm. Erstatning for verdien av eventuell påstående skog kommer da i tillegg. Høyproduktiv, intensivt utnyttet dyrket mark kan i visse deler av landet bli verdsatt til over kr. 40,- pr kvm.
I enkelte saker kan det være hensiktsmessig å innhente en landbrukstakst for å avklare landbruksverdien på arealet. For mindre arealer – f eks parkeringsplasser – kan det være formålstjenlig å frigjøre seg fra en pris pr kvadratmeter, og heller tilby en ”rundsumerstatning”. Det vil ellers kunne være umulig å oppnå frivillige avtaler for mindre arealer. ”Mindre arealer” er da gjerne arealer opp til 7-8 dekar.
De fleste friluftslivsområdene blir sikret ved frivillige avtaler med grunneier, og det er ønskelig at denne praksisen fortsetter. Erfaringsmessig kan det være vanskelig å oppnå frivillig avtale når det tilbys landbruksverdi, særlig når selger har forhåpninger om tomteverdi. I slike forhandlinger er det viktig å vise til skjønnsavgjørelser som har fastlagt prinsippene for verdsetting av friluftslivsområder, slik at selger ser hva som kan bli resultatet ved eventuell ekspropriasjon og påfølgende rettslig skjønn (DN kan være behjelpelig med å framskaffe slik skjønnspraksis).
For å oppnå en frivillig avtale, kan det – som forslag til en endelig forhandlingsløsning – være forsvarlig å strekke seg noe ut over en strikt landbruksverdi. Dette kan forsvares med at det offentlige da unngår skjønnskostnader. Dette må imidlertid vurderes i forhold til størrelsen på arealet og de totale sikringskostnadene.
Hvis det er for stort avvik mellom forsvarlig prisnivå og selgers krav, bør kommunen vurdere å få fastsatt prisen ved rettslig skjønn. Av de grunner som er nevnt ovenfor, kan det ikke forventes statlig medvirkning i saker hvor det er avtalt en urimelig høy pris. Hvis kommunen/friluftsrådet er i tvil, kan det være hensiktsmessig å ta kontakt med DN i forkant av slike forhandlinger.
Rettslig skjønn for fastsetting av erstatninger brukes hovedsaklig ved ekspropriasjon, men kan også benyttes ved frivillig avtale i form av rettslig avtaleskjønn. Dette kan ofte være et godt alternativ der prisdiskusjonen er fastlåst, eller for å unngå en langvarig diskusjon om pris.
I tilfeller der kommunen vurderer å få fastsatt prisen ved rettslig skjønn – og ønsker å fremme søknad om statlig økonomisk medvirkning – bør det tas kontakt med DN på et tidlig tidspunkt for å diskutere eventuelle skjønnsforutsetninger og valg av advokat. Kommunen kan i så fall oppnå tilsagn om statlig økonomisk medvirkning før en eventuell skjønnssak.
DN kan bekoste advokatbistand i spesielle sikringssaker hvor det er nødvendig med vanskelige juridiske avklaringer, også før saken er kommet til ”søknadsstadiet”. Det kan tas muntlig kontakt med DN i slike saker, for å få avklart denne muligheten.
Her skal det krysses av for hvilke tilretteleggingstiltak som allerede eksisterer i området (U), hvilke som er nødvendige å gjennomføre for at området skal kunne brukes (N), og i tillegg hvilke som er ønskelig ut over de nødvendige (Ø).
Sikringssøknader uten skikkelige kartvedlegg behandles ikke. Det er viktig at arealets utstrekning går tydelig fram av kartvedlegget, og det må følge med både oversikts- og detaljkart. Det bør vedlegges minst fire fargebilder, som på en god måte visualiserer området og de nære omgivelsene.
Det skal være med et følgebrev fra søker som supplerer og utdyper søknaden. Dette for at fylkeskommunen og DN skal få et fullgodt bilde av hvorfor nettopp dette området bør sikres – og hvorfor den foreslåtte arealavgrensning og pris er fornuftig.
Ufullstendig utfylte søknader, eller søknader som mangler ovennevnte vedlegg, kan ikke forventes behandlet.
