Ansvaret for å forvalte verneområdene er delt mellom sentrale og lokale myndigheter. Her kan du lese mer om de ulike forvaltningsorganene og oppgavene vi utfører.
Miljøverndepartementet, Direktoratet for naturforvaltning og fylkesmennene er de statlige forvaltningsorganene i Norge. Fylkesmannen er forvaltningsmyndighet i de fleste store verneområdene.
En del kommuner har også forvaltningsmyndighet for noen verneområder. Dette gjelder flest naturreservat, en del landskapsvernområder, men også noen nasjonalparker. Verneområder som deles mellom flere kommuner har ofte interkommunale forvaltningsorgan, for eksempel Dovrefjellrådet.
Etter den nye forvaltningsmodellen, som Regjeringen la fram i juli 2009, skal det opprettes interkommunale verneområdestyrer. Disse tildeles forvaltningsmyndigheten for de store verneområdene. Samtidig skal det ansettes en statlig ansatt verneområdeforvalter, som vil være sekretær for et verneområdestyre.
Forvaltningsmyndigheten utarbeider forvaltningsplaner for å utdype og presisere de enkelte verneforskriftene. Dette er praktiske hjelpemidler som skal sikre en enhetlig forvaltning. Planene gir konkrete forvaltnings- eller bevaringsmål for området, retningslinjer om bruk, informasjon, skjøtsel og eventuell tilrettelegging. På denne måten bidrar forvaltningsplanene til å opprettholde og fremme naturverdiene i verneområdet.
Forvaltningsplanene kan ikke inneholde retningslinjer eller tiltak som er i strid med verneforskriftene. I en del tilfeller vil det være behov for skjøtselstiltak for å ivareta områdets naturkvaliteter i samsvar med verneformålet, og de aller fleste verneforskriftene åpner for at forvaltningsmyndigheten kan gjennomføre skjøtselstiltak.
Skjøtselsplaner retter seg konkret mot naturkvalitetene som fins i området og setter bevaringsmål for disse. De forteller også hvilke tiltak som er nødvendig og hvordan disse skal følges opp. Skjøtselsplaner lages enten helt selvstendige, eller som en del av en større forvaltningsplan.
Skjøtselstiltak kan som hovedregel bare gjennomføres i verneområder der menneskelig bruk er, eller har vært, styrende for utviklingen og hvor det å bevare kulturmark er en vesentlig del av verneformålet. For andre områder er skjøtsel normalt bare aktuelt der spesielle tiltak er nødvendig for å opprettholde verneverdien.
I prosessen med å utvikle forvaltnings- og skjøtslesplaner skal de ulike verne- og brukerinteressene omtales.
Forvaltningsmyndighetene skal først og fremst utøve myndighet i henhold til vernereglene og utarbeide forvaltningsplaner. For nasjonalparker og større landskapsvernområder skal slike planer godkjennes av Direktoratet for naturforvaltning. Forskriftene har egne bestemmelser, som setter rammer for hvilke dispensasjoner som kan bli gitt. Videre skal forvaltningsmyndighetene rapportere, eventuelt anmelde, brudd på bestemmelser i verneforskriften til politiet.
Forvaltningsmyndighetene har ansvaret for å merke og vedlikeholde merkingen i verneområdene. De har også ansvaret for informasjon og kontakt med grunneiere, rettighetshavere, brukere, aktuelle lag og organisasjoner med mer. Rapportering om forvaltningen av verneområdet er også en viktig oppgave.
Ansvar for tilrettelegging i verneområdene hører også til forvaltningsmyndigheten. Men arbeidet utføres normalt av Statens naturoppsyn.
Statens naturoppsyn (SNO) utfører eller kjøper tjenester av andre for å utføre oppsynsoppgaver i verneområdene. Oppsyn med at ulike lover blir overholdt, både på offentlig og privat grunn, er en viktig del av oppsynets oppgaver. Dette gjelder friluftsloven, naturmangfoldloven, motorferdselsloven, kulturminneloven, viltloven, lakse- og innlandsfiskloven og deler av forurensningsloven i hele landet. I tillegg er merking og vedlikehold av stier og bruer oppgaver de kan få av forvaltningsmyndigheten.
Naturveiledning og annet informasjonsarbeid blir også en stadig viktigere del av arbeidet. I tilknytning til enkelte verneområder er det ansatt egne naturveiledere.
