Lakselus er en parasitt som finnes naturlig i sjøen, men det har blitt unaturlig høye konsentrasjoner i mange av våre fjord- og kystområder på grunn av oppdrett av laks og regnbueørret. Situasjonen er så alvorlig en del steder at det er fare for at lakselus kan utrydde bestander av vill laksefisk.
Det er Mattilsynet som har ansvaret for sykdom og parasitter hos både vill fisk og oppdrettsfisk, mens Direktoratet for naturforvaltning har forvaltningsansvaret for de ville laksebestandene i Norge.
Lakselus vurderes i dag som en trussel som alene kan utrydde bestander av vill laksefisk over store områder, dersom den ikke bringes under kontroll.
Lakselusa slipper eggene sine fritt i vannet. Eggene utvikler seg til larver som driver med strømmen og angriper vill laksefisk, hvor den spiser av fiskens slim og hud. Luseangrep fører til dårligere vekst, forstyrrelse i saltbalansen og fisken blir mer utsatt for andre sykdommer og predasjon. Kun to lakselus skal til for å gi fysiologiske endringer i en laksesmolt. Ved ca 6 lakselus oppstår det betydelige skader. I oppdrettsanleggene kan antall lakselus holdes nede ved hjelp av kjemikalier og leppefisk. Den samlede mengden med oppdrettsfisk gir likevel så mange verter for parasitten, at det medfører høy produksjon av egg og larver som sprer seg i de frie vannmasser gjennom hele året. I dag er det mer enn hundre ganger så mye oppdrettslaks og regnbueørret i oppdrettsanleggene, enn antall vill sjøørret og laks i hele landet.
Havforskningsinstituttet utførte i 1999 - 2001 undersøkelser i Sognefjorden som tydet på 80 – 90 prosent dødelighet på utvandrende smolt som følge av lakselus. Undersøkelser med utsettingsforsøk fra Vosso og Daleelva i Hordaland har vist at lakselusa enkelte år har redusert overlevelsen av laksesmolt også der med minst 80 prosent.
Mens laksen vandrer ut fra elvene til havet, oppholder sjøørreten seg stort sett i fjordene og kystnære områder. Derfor er sjøørreten utsatt for lakselusangrep hele tiden mens de er i sjøen. Reduserte gytebestander blir og mer sårbare for innblanding av rømt oppdrettslaks, slik at kombinasjonen av de to påvirkningsfaktorene fra lakseoppdrettsnæringen kan bli fatale for en laksestamme.
I områdene med store mengder lakselus, er enkelte laksebestander allerede truet av utryddelse, og sjøørretbestandene redusert til bare noen få prosent av det opprinnelige nivået. På Vestlandet, spesielt i Hardangerfjorden, er fisket stoppet både i sjø og i mange elver, dels på grunn av den negative virkningen lakselusen har på fiskebestandene. Også i andre deler av landet er fisket sterkt redusert delvis på grunn av situasjonen med lakselus.
Fra Rogaland til og med Nordland utgjør lakselus et betydelig problem for villfisk. Lakselus har og begynt å bli en utfordring også i de to nordligste fylkene. En kombinasjon av at lakselusene har begynt å bli resistente mot de vanligste og mest effektive behandlingsmidlene, og fortsatt vekst i oppdrettsnæringen, gjør at dette må regnes som en av de største truslene mot vill laksefisk. Stigende sjøtemperaturer som følge av klimaendringer vil kunne gjøre de nordligste fylkene like utsatte for dette problemet som resten av landet. Da vil også sjørøyebestander i sterkere grad bli rammet.
Det var i 1989 at man oppdaget sammenhengen mellom lakseoppdrettsnæringen og økte mengder lakselus på villfisk. I årene etter 1989 økte problemet med lakselus, og på Vestlandet nådde problemene en foreløpig topp i 1996 og 1997. Det ble iverksatt tiltaksgrenser for avlusing. Oppdretterne ble pålagt å bekjempe lakselus når lusemengden steg over et gitt nivå. Tiltakene førte til at forholdene bedret seg noe.
Oppdrettsnæringen har imidlertid fortsatt å vokse, og Mattilsynet har innført ytterligere restriksjoner overfor næringen i forhold til lakselus. Den mest urovekkende utviklingen i det siste, er at lakselusene har begynt å bli resistente mot de vanligste og mest effektive behandlingsmidlene. Dette gjør det enda vanskeligere å holde lakselusnivået lavt nok i oppdrettsnæringen til å unngå at vill laksefisk blir skadet.
Veksten i næringen kan føre til at gevinsten ved tiltak delvis eller helt oppveies. Stadig mer laks i merdene betyr mer lakselus, dersom tiltaksgrenser for avlusing ikke reduseres tilsvarende. Fra et nivå på 360 000 tonn i 1998 har produksjonen av oppdrettslaks økt til nær en million tonn i 2010.
Fylkesvis utvikling i produksjon av lakselusegg fra lakseoppdrettsnæringen i perioden 2000 - 2008. © (Kilde; Veterinærinstituttet)
Dagens produksjonsvolum av oppdrettet laks og regnbueørret er svært høyt i forhold til tiltakene som har vært satt inn mot lakselus eller som synes mulige med dagens teknologi og kunnskap. Produksjonsvolumet i oppdrettsnæringen, og resistensutvikling kombinert med mangel på nye effektive bekjempelsesmetoder, kan føre til at lakselus alene i løpet av få år ytterligere reduserer, og i verste fall utrydder, bestander av laks og sjøørret i stadig nye deler av landet. Noen steder, som i Hardanger, står en allerede i akutt fare for å tape en rekke bestander på grunn av lakselus.
Den atlantiske laksen har sin hovedutbredelse i Norge. Vi har derfor et stort ansvar for å sikre bærekraftige bestander for framtidige generasjoner. Villfisken er dessuten av stor økonomisk betydning for reiseliv, både for dem som har fiskerett og for verdiskapning i næringssvake distriktskommuner.
Laksefiske er en viktig kilde til rekreasjon og grunnlag for kyst- og sjøsamisk kultur. Direktoratet for naturforvaltning er sterkt bekymret for framtiden til bestandene av laks, sjøørret og sjørøye, dersom ikke problemene med lakselus bringes under kontroll.
