Her har vi svart på ofte stilte spørsmål om parasitten Gyrodactylus salaris. Spørsmål i tilknytning til bestemte vassdrag kan rettes til Mattilsynets regionkontor og Fylkesmannens miljøvernavdeling i det aktuelle fylket.
Lakseparasitten G.salaris er en snylter som lever og formerer seg på lakseunger i ferskvann. Parasittene er i underkant av en halv millimeter lange og fester seg med kroker til huden og finnene på fisken. Parasitten finnes ikke naturlig i Norge og ble første gang innført på begynnelsen av 1970-tallet med smittet settefisk. Den er tilpasset et liv i ferskvann, men den kan også leve og formere seg i brakkvann. Lakseparasitten dør raskt i vanlig saltvann. Laks som befinner seg i sjøen er derfor ikke smittet.
Nei, lakselus er et forholdsvis stort, snyltende krepsdyr som lever i saltvann, mens G. salaris er en mikroskopisk flatmark som lever i ferskvann. Lakselus er dessuten en naturlig forekommende art i Norge, mens G. salaris er en fremmed art som ble innført på 1970-tallet.
I kortere perioder kan lakseparasitten oppholde seg på de fleste arter av ferskvannsfisk. I tillegg til laks er regnbueørret og røye dokumentert å være egnete langtidsverter for G. salaris, slik at parasitten kan overleve i lengre tid og formere seg på disse artene.. Fiskeslag som (sjø)ørret, harr og stingsild kan bære snyltere i en kortere periode, men lakseparasitten har kort levetid og kan ikke formere seg på disse fiskeslagene. Disse fiskeslagene betegnes derfor som korttidsverter, eller transportverter.
De norske laksestammene er svært følsomme for G. salaris. Det normale forløpet i en smittet elv er at så godt som alle lakseungene dør som følge av parasittangrep før de rekker å vandre ut som smolt Den kraftige reduksjonen i smoltproduksjon vil etter få år resultere i at mengden gytelaks reduseres tilsvarende, og den lokalt tilpassete laksestammen vil være truet med utryddelse. I Norge er flere laksestammer utryddet som følge av G. salaris, og selv store, livskraftige laksestammer vil kunne dø ut, dersom de blir smittet. Selv om også andre fiskeslag enn laks kan være bærer av lakseparasitten, er det bare hos lakseunger det er påvist massiv dødelighet på grunn av G. salaris. Undersøkelser i Skibotn-vassdraget i Troms har også vist at røyeyngel kan ha vesentlig økt dødelighet som følge av G. salaris.
Laks har generelt sett liten motstandsdyktighet (resistens) mot G. salaris. Det er også usikkert om våre laksestammer kan utvikle motstandsdyktighet på lengre sikt. Erfaring fra smittete vassdrag viser at laksestammen blir sterkt redusert allerede tre til fire år etter smitte. Det er ikke påvist utvikling av motstandsdyktighet hos smittet fisk i Norge i løpet av de drøyt 30 årene som lakseparasitten har vært i landet. Forskere har antydet at det kan ta flere hundre år før motstandsdyktighet blir utviklet. Erfaringen fra de fleste smittete norske vassdrag er at G. salaris kan føre til total utryddelse av laksestammen. Oppbevaring av de utrydningstruete stammene i Genbank for laks har så langt reddet de fleste smittete laksestammene fra total utryddelse. Dette forutsetter imidlertid at vassdragene blir fri for lakseparasitten slik at laksematerialet fra genbanken kan settes ut vassdrag friskmeldt for gyro-smitte.
All transport av fisk og vann mellom vassdrag innebærer risiko for spredning av smitte. Smitte spres ikke med tørre gjenstander. Du bør gjøre følgende for å unngå smittespredning:
• Vask og sløy fanget fisk på stedet.
• Slå ikke ut vann i et annet vassdrag enn der det er hentet.
• Tørk alt utstyr som har vært i kontakt med vann i ett vassdrag før du bruker det i et annet vassdrag. Dette gjelder fottøy, klær, fiskeutstyr, båter, påhengsmotorer, vannbeholdere, etc.
• Utstyr som har vært brukt i et smittet vassdrag skal desinfiseres før det brukes i et annet vassdrag.
• Utsetting av settefisk krever tillatelse fra Fylkesmannen.
• Flytting av villfisk krever tillatelse fra Fylkesmannen og Mattilsynet.
Bakgrunnen for kjemisk behandling av smittete vassdrag er todelt. Det viktigste er å hindre at det skjer en ytterligere spredning av G. salaris til nye vassdrag eller nye fjordsystem. En annen viktig årsak er å fjerne snylteren fra de smittete vassdragene i en smitteregion, slik at det er mulig å bygge opp igjen de rammete laksestammene.
Rotenon er en naturlig plantegift som framstilles fra røttene av tropiske erteplanter. Rotenon er tungt løselig i vann, og må derfor tilsettes spesielle kjemikalier for å få god innblandingsevne i vann.
Rotenonløsningen som benyttes i dag inneholder 5 % rotenon utblandet med løsningsmidler og andre tilsetningsstoffer. Rotenon brytes raskt ned i naturen når det utsettes for sollys, luft og organisk stoff. I tillegg brytes rotenon raskt ned av biologiske prosesser. Den raske nedbrytningshastigheten gjør at rotenon ikke oppkonsentreres i næringskjeder, slik tilfellet er for mange alvorlige miljøgifter som tungmetaller og plantevernmidler.
Normalt er det bare de delene av vassdrag som har sjøvandrende laksefisk som behandles. I store, sterkt forgrenete vassdrag blir det bygd fiskesperrer som skal hindre laks å vandre opp i sideelver og øvre deler av hovedelva. Slike avsperringer forenkler den kjemiske behandlingen. Det har de siste ti årene vært brukt to hovedtyper av kjemisk behandling i kampen for å utrydde lakseparasitten: Behandlingsoppleggene vil være noe forskjellige for kjemikalier som dreper verten og kjemikalier som dreper snylteren.
Rotenon: Under kjemiske behandlinger med rotenon vil rotenonløsning tilføres vassdraget i en forholdsvis kort periode (få timer). Konsentrasjonen er om lag en liter rotenonløsning per million liter vann (1000 m3). Det er gjort viktige endringer i framgangsmåten for rotenonbehandling de siste årene. Det viktigste er at det gjennomføres to behandlinger to påfølgende år, bruk av høy nok konsentrasjon, og nok tid til kartlegging/planlegging og tilstrekkelige ressurser. Rotenonbehandlinger vil framover i større utstrekning kombineres med lang- og korttidssperrer for å redusere strekningene som må behandles og sikre en effektiv behandling. Formålet med å benytte rotenon er å fjerne alle lakseunger i hele vassdraget, slik at det ikke finnes langtidsverter for parasitten. Død fisk blir samlet opp og analysert i laboratorium og av smittehensyn behandlet som risikoavfall.
Sur aluminiumsløsning: Fra første halvdel på tidlig på 2000-tallet er det arbeidet med en ny metode som skal skåne fiskene og bare drepelakseparasitten. Metoden kalles noe forenklet ”surt aluminium”, og innebærer en utdosering av svovelsyre og aluminiumsulfat. Enkelte aluminiumforbindelser er svært giftige for vannlevende dyr, noe vi har sett i vassdrag som har vært tilført sur nedbør. I motsetning til rotenon tilsettes syre-aluminium-blandinger over mange dager eller flere uker. En annen forskjell er at man opererer innenfor hva man kaller et vindu: konsentrasjonen av aluminium og syre må være innenfor et gitt område, hvis ikke vil det ikke ha noen effekt (for lite) eller medføre massiv dødelighet både på fisk og andre dyregrupper (for mye). Bruk av surt aluminium (AlS) i kombinasjon med rotenon (kombinasjonsmetoden) har vært prøvd i noen vassdrag uten at målet om utryddelse av G. salaris er nådd, men metoden er fortsatt under utvikling. Dette arbeidet foregår i Lærdalselva, der en utrydningsaksjon med bruk av AlS og rotenon gjennomføres ettersommeren/høsten 2011-12.
Du kan lese mer om erfaringene med bruk av ulike virkemidler i gyro-bekjempelsen i en uavhengig ekspertrapport gitt ut i 2008.
Dette spørsmålet har ulike svar ut fra om man ser på enkeltvassdrag eller hele regioner. Totalt sett har det vært smitte i 15-16 fjordsystemer (smitteregioner). Etter at det er gjennomført utryddingstiltak er smitteforekomst betydelig redusert, slik at det i dag er kjent smitteforekomst i seks smitteregioner. I en av disse (Steinkjer-regionen) er det gjennomført utryddingstiltakfor så kort tid siden at det er for tidlig å slå fast om utryddingstiltakene har vært vellykket.
Rotenon er selektivt giftig for dyr som puster med gjeller. Planter vil ikke påvirkes av rotenon, mens det har ulik effekt på ulike dyregrupper. Den eneste dyregruppen som rotenon er 100 prosent dødelig for er ferskvannslevende fisk. En rotenonbehandling fører også til en forbigående reduksjon av vannlevende insekter i det behandlede området. De mest følsomme insektgruppene som døgnfluer og steinfluer blir kraftig påvirket, mens mindre følsomme grupper av virvelløse dyr, som snegler og muslinger, blir lite påvirket. Fugler og pattedyr påvirkes i liten eller ingen grad av rotenon, og følgene er indirekte ved en forbigående tilbakegang i tilgangen på næringsdyr.
De undersøkelsene som er gjort i forbindelse med rotenonaksjoner viser at bunndyrarter som blir kraftig påvirket av reetablerer seg igjen etter behandlingen.
Konsentrasjonen av rotenon i et vassdrag under en behandling er så lav at den ikke medfører noen kjent helserisiko for mennesker. Det er anslått at en person som veier 60 kg må drikke over 60 000 liter rotenonholdig vann for å oppnå dødelig dose. Vann med rotenon tilfredsstiller imidlertid ikke vanlig drikkevannskvalitet. Et vilkår for behandling av vassdrag er derfor at hensynet til drikkevannskilder skal ivaretas. Bading i rotenonbehandlet vann er ikke forbundet med helserisiko for mennesker, men ut fra rent praktiske hensyn blir likevel bading frarådet under pågående behandling.
Aluminium er et naturlig forekommende metall i jord og vann, og vil derfor ikke i og for seg være farlig for mennesker, dyr og planter. Imidlertid finnes det enkelte aluminiumsforbindelser som kan skade miljøet, slik løst aluminium i forsurete elver på Sørlandet har vist seg å gjøre. De små mengdene giftig aluminium som frigjøres i behandlete vassdrag er godt innenfor det som er gjeldende krav til drikkevann. Likevel vil man av prinsipielle grunner legge noen restriksjoner på aktiviteter i behandlingsperioder.
Mattilsynets regionkontor fatter vedtaket om at et vassdrag skal behandles mot G. salaris. Et slikt vedtak fattes med hjemmel i fiskesjukdomsloven og en egen forskrift om bekjempelse av G. salaris.
Fylkesmannen har ansvaret for den praktiske gjennomføringen av en rotenonbehandling.
Miljøverndepartementet avgjør om det skal gis tillatelse til å rotenonbehandle et vassdrag for å fjerne parasitten G. salaris.
Direktoratet for naturforvaltning kan svare på spørsmål om hvordan utryddingstiltak gjennomføres i praksis, effekter av slike tiltak på fisk og bunndyr og hvilke tiltak som iverksettes for å reetablere bestander. Tlf.: 73 58 05 00. Du kan også henvende deg per e-post:
postmottak@dirnat.no.
Mattilsynet, tlf. 06 040 (ditt distriktskontor), kan svare på spørsmål om sykdomsfaglige og smittemessige forhold.
Klima- og forurensningsdirektoratet tlf. 22 57 34 00, kan svare på spørsmål angående forurensningsloven.
