Begrepet
kulturlandskap brukes ulikt i forskjellige sammenhenger. Det er vanlig å knytte
både jordbruket og historiske landskap til betegnelsen kulturlandskap, mens
noen kun legger dagens produksjonslandskap i jordbruket i begrepet.
Kulturlandskap er en helhetlig måte å se landskapet på, hvor både natur,
kultur, historie og dagens aktivitet og mennesker inngår. Jordbrukets
kulturlandskap omfatter:
Mulighetene for å drive jordbruk
i Norge har alltid vært begrenset, og bare ca. 3,2 prosent av landets totale
areal er dyrka mark. Arealet har holdt seg stabilt. Det skyldes mye nydyrking,
samtidig som dyrka mark er blitt bygd ned. Omdisponering har ført til at mye av god matjord er nedbygd og at store arealer
av gamle kulturmarker brukt til slått og beite før er dyrket opp.
Sammenlignet med mange andre land i Europa, har vi lite areal dyrket mark, men
store utmarksarealer som har vært høstet på ulike måter i lang tid. Forholdene
for husdyrhold og beite er gode i hele Norge. Beite i utmark, og høsting til
vinterfôr gjennom slått, brenning og lauving, har derfor vært svært utbredt i
store deler av landet. I dag er denne kraftig redusert.
Utmarksbruken har gitt Norge et særpreg. Ofte er naturen vi ser på som villmark
og uberørt i realiteten preget av langvarig bruk, som beite og slått.
En rekke typer av natur- og vegetasjonstyper
finnes i kulturlandskapet. Disse er skapt gjennom den lange påvirkningen fra
forskjellige driftsformer. For mange grupper av organismer i naturen, som
planter, sopp, insekter og dyr, er disse svært viktige leveområder. Mange av
artene lever ikke i andre områder.
Typisk for kulturmarkene er også plantesammensetningen. I slåttemarker er det
for eksempel ofte mange arter, men også mange individer av samme art. Det kan
være arter som også finnes i andre naturtyper, men ikke i så stort antall som i
kulturmarka. Før jordbruket tok til, antar vi at mange av disse artene hadde
tilhold i liknende leveområder, områder som forsvant etter hvert som landskapet
endret seg.
Dagens rester av de naturlige beite- og slåttemarkene, tjener som såkalte
erstatningsleveområder for de aktuelle artene. Slike marker er derfor viktig å
opprettholde når det biologiske mangfoldet i Norge skal ivaretas. Vi finner flere sjeldne og trua arter her.
I utgangspunktet har Norge et
svært variert naturgrunnlag. De ulike bruksmetodene hadde også stor variasjon
regionalt og lokalt i hele landet. Derfor ble
det et stort mangfold av kulturlandskap med mange ulike naturtyper i Norge. Vi
kaller ofte disse naturtypene for gamle kulturmarker eller semi-naturlige
naturtyper med seminaturlig vegetasjon. Vi bruker også ”kulturbetingete
naturtyper” om disse.
Seminaturlig vegetasjon er påvirket, men ikke skapt av menneskelig aktivitet. Ved
opphør av påvirkningen utvikler den seg i retning av naturlig vegetasjon. De
fleste artene i seminaturlig vegetasjon forekommer naturlig i regionen, men
fordelingen og forekomsten av artene er avhengige av menneskelig påvirkning
(hogst, rydding, slått, brenning, beiting o.a.).
De gamle kulturmarkene bidrar til å levere mange viktige økosystemtjenester i
kulturlandskapet og landbruket, for
eksempel: pollinering, å holde på jordas fertilitet, luftrensing basert på
insekters og mikroorganismers aktivitet, genressurser, opplevelser,
identitet i landskapet, historie.
