Kulturlandskapet i Norge har det siste århundret forandret seg betydelig, og et av de største problemene er at det gror igjen, fordi bruken er opphørt eller redusert. Klimaendringene påskynder også denne prosessen og flere fremmede arter får muligheter til å spre seg. Mange arter og kulturbetingete naturtyper står i fare for å forsvinne når kulturlandskapet blir dekt av skog.
Mange arter finnes i naturtyper som er avhengige av bruk, som slått,
beiting, brenning og lauving. Når bruken opphører, får det store konsekvenser
for plante- og dyrelivet, fordi de økologiske forholdene og livsbetingelsene
endres. Direktoratet for naturforvaltning utarbeider derfor handlingsplaner og
tiltak for å ta vare på kulturlandskapet med viktige
leveområder, kulturbetingete naturtyper.
Når åpne landskap gror igjen med busker og trær, vil mange av de lyskrevende
plantene, som kjennetegner det gamle kulturlandskapet i
slåtte- og beitemarker, forsvinne helt, eller bli presset vekk til
rasmarker, skrenter, veikanter og liknende steder hvor det ikke blir dannet
skog. Veikanter kan derfor være verdifulle leveområder
for mange arter og det vil være viktig å skjøtte dem riktig. I det gamle
jordbrukssystemet ble veikantene også ofte beitet eller slått.
Kontinuiteten i driftsformer i
jordbruket har skapt stor variasjon av særegne naturtyper (gamle kulturmarker, kulturbetingete naturtyper,
seminaturlig vegetasjon) og landskap. Måten vi bruker naturen på har
spilt en viktig rolle i det økologiske samspillet, på lik linje med naturgitte
forhold, som for eksempel jordsmonn og klima.
Den massive gjengroingen vi ser i dag er resultatet av opphørt og endret bruk.
Dette gjelder først og fremst i utmarka hvor store arealer er tatt ut av bruk eller brukes svakt.
Gjengroingsprosessene startet med industrialiseringen av jordbruket og da
kunstgjødsel ble tatt i bruk i stort monn. Produksjonen på innmarka økte etter
hvert betraktelig, og bøndene ble ikke lenger avhengige av å hente ressurser fra
utmarka. Bortsett fra beite, opphørte så å si slått, brenning og lauving. Først
etter en del år blir gjengroingen tydelig, og den går fortere og fortere.
Skogen har i dag overtatt mange steder.
En stor del av kulturlandskapet som i dag gror igjen, er fra opphørt bruk på
1970-80-tallet. I tillegg til endringer i selve arealbruken, har det også vært
store endringer i husdyrholdet, både i antall, type dyr og raser, samt hvor og
når de beiter. Et betydelig antall gårdsbruk er nedlagt siste 50 år.
Kulturlandskap som blir ikke blir holdt
i hevd, kan gi gode livsbetingelser også for enkelte fremmede
arter. Konkurranseforholdene ved dårlig hevd
endres på en slik måte at både konkurransesterke arter, og nitrogen-elskende
planter, får fortrinn.
Eksempler på slike fremmede
arter som lett etablerer seg ved gjengroing er rynkerose, plantanlønn og
lupin. De opprinnelige, mer konkurransesvake og lyskrevende artene, som vokser i
gamle kulturmarker i god, tradisjonell hevd, forstrenges ved gjengroingen. Dersom vi opprettholder
kontinuiteten i bruken, vil ikke mer konkurransesterke arter og slike fremmede
arter få den samme muligheten til å etablere seg.
Vår tids klimaendringer synes også å påskynde gjengroingen,
noen fremmede arter gis derfor ekstra gode betingelser, og arealer i dårlig
hevd kan være rene ”arnestua” for enkelte fremmede arter.
Til sammen fører dagens drift og brakklegging av gammel kulturmark til så dramatiske endringer i livsvilkårene at vi regner at mange arter vil forsvinne, både planter og dyr. Også mange naturtyper og hele landskapstyper er i ferd med å bli borte.
