Jan Mayen er en del av Kongeriket Norge og ligger i Norskehavet omtrent like lang fra Svalbard som fra norskekysten (1000 km), 500 km øst for Grønland og 550 km nord for Island. Øya er 53 km lang, dekker ca 377 km2 og er verdens nordligste aktive vulkansystem over havnivå.
Store verneverdier knytter seg til Jan Mayens særegne geologi og landskap, øyas isolerte beliggenhet, intakte oseaniske økosystemer, store sjøfuglkolonier og kulturminner. Vulkanen Beerenberg, 2277 m.o.h, er øyas høyeste punkt og hadde sitt siste utbrudd i 1985. Ellers er 30 prosent av øyas areal dekket av isbreer.
Direktoratet for naturforvaltning har ansvaret for naturforvaltningen, herunder artsforvaltningen og forvaltningen av naturreservatet på Jan Mayen. Fylkesmannen i Nordland er utøvende myndighet og har det daglige ansvaret for forvaltningen av øya.
19. november i 2010 fikk store deler av Jan Mayen status som naturreservat. Direktoratet for naturforvaltning har, i samråd med blant annet Riksantikvaren, hatt ansvaret for å lage verneplanen for øya som er grunnlaget for fredningen. Verneplanen skulle sikre natur- og kulturminneverdiene mot lokale inngrep og påvirkning og bevarer øyas uberørte preg. Området ved stasjonsanleggene (Olonkinbyen – flystripen) og et lite areal ved Hvalrossbukta på Nord-Jan inngår ikke i naturreservatet.
Direktoratet for naturforvaltning har bedt fylkesmannen i Nordland om å utarbeide en forvaltningsplan for Jan Mayen naturreservat, som skal godkjennes av direktoratet og Riksantikvaren. Det vil også bli laget retningslinjer for de to virksomhetsområdene som ikke inngår i naturreservatet, hvor dagens og eventuell framtidig aktivitet vil kunne foregå. Det legges for øvrig opp til at Stasjonssjefen på Jan Mayen involveres i deler av den daglige forvaltningen av Jan Mayen naturreservat.
Fylkesmannen i Nordland, Direktoratet for naturforvaltning, Norsk Polarinstitutt, Riksantikvaren, Klima- og forurensningsdirektoratet, Vervarslinga for Nord-Norge, Politimesteren i Salten, Miljøverndepartmentet og Fiskeri- og kystdepartementet deltar i Samarbeidsutvalget for miljø på Jan Mayen (SUM). Samarbeidsutvalget ble formelt opprettet sommeren 1997.
Målet er at SUM skal bidra til å sikre best mulig koordinering og bruk av kompetanse i spørsmål som gjelder forvaltning av naturressurser og kulturminner og forurensning på Jan Mayen. Samarbeidsutvalgets ledelse og sekretariat ligger hos Fylkesmannen i Nordland.
For mer informasjon om samarbeidsutvalget for Jan Mayen, se lenke til Fylkesmannen i Nordland sin nettside under eksterne lenker i menyen til høyre.
Jan Mayen har trolig vært kjent siden vikingtiden. Øya har en rekke kulturminner fra alle epoker i øyas historie, ikke minst knyttet til hvalfangsten på 1600-tallet da nederlandske hvalfangere etablerte hvalkokerier på Jan Mayen. Øya er da også oppkalt etter nederlenderen Jan Jacobsz May som besøkte øya i 1614 og kartla deler av kysten.
Under det første internasjonale polaråret 1882-83 overvintret en østerriksk/ungarsk ekspedisjon på Jan Mayen. Gruppen drev utstrakt forsknings- og kartleggingsaktivitet, og kartet de framstilte var i bruk helt til 1950-tallet. Rester etter ekspedisjonen finnes fortsatt i Maria Muschbukta sørvest av fjellet Domen.
Tidlig på 1900-tallet startet nordmenn fangst av polarrev på øya. Fem av de tretten fangsthyttene står fortsatt igjen.
Den første meteorologiske stasjonen ble etablert på øya i 1921, og i 1922 annekterte Det Norske Meteorologisk Institutt deler av øya. I 1926 annekterte instituttet hele øya, men først den 27. februar 1930 øya ble innlemmet i kongeriket Norge.
Jan Mayens flora er av naturlige grunner artsfattig. Vierarter er de eneste «trærne» som vokser på øya. De kryper langs marken og blir bare noen centimeter høye. En ny art, Tundravier (Salix arctica), ble oppdaget i 2007, og Jan Mayen er det eneste kjente voksestedet for denne arten i Norge. Det er registrert ca 70 arter av karplanter, derav mange som man finner på fjellet i Norge. Ca 180 mosearter og ca 150 lavarter er også representert. Vanlig gråmose er dominerende og gir landskapet et grønnaktig utseende. Mosetykkelsen kan være formidabel.
Vulkansk opprinnelse med porøs overflaten, gjør at regnvann forsvinner raskt ned i grunnen, men vegetasjonen får tilstrekkelig fuktighet fra den hyppige tåken som ligger over øya.
Fjellreven (polarreven) var tidligere det eneste pattedyret som var hjemmehørende på Jan Mayen. Den er i dag ikke til stede på øya, mest sannsynlig grunnet høyt fangstrykk gjennom mange år. I fangstsesongen 1906-07 ble det for eksempel fanget 200-300 rev. Smågnagere eksisterer ikke på Jan Mayen, så fjellreven levde av sjøfugl. Isbjørnen opptrer bare som en tilfeldig gjest på Jan Mayen i de tider om vinteren da drivisen fra Grønlandshavet støter opp til øya, men i vår tid skjer dette sjelden. Sjøfuglene hekker i de bratte brinkene ute ved kysten og nyere registreringer (2010) viser at i antall kan fuglepopulasjonene sidestilles med forekomstene på Bjørnøya, men generelt er fuglefjellene mindre spektakulære. Havhest er den mest tallrike arten. Totalt antas det at ca 30 fuglearter hekker på øya, mens det er registrert ca 100 arter som har opptrådt mer tilfeldig. Av sel synes det å være en liten stamme av snadd og storkobbe til stede. Røye finnes kun i Nordlaguna.
I farvannet omkring Jan Mayen kommer grønlandssel og klappmys med drivisen, særlig fra Vesterisen og Danmarkstredet hvor det tidligere ble tatt store mengder sel, men hvor fangsten nå er så godt som slutt. I Jan Mayens nære farvann har det tidligere ikke vært drevet noe regelmessig fiske av sild og torsk. Forekomstene er så uregelmessige at drivverdig fiske ikke er videre aktuelt, dette i motsetning til farvannene nærmere Island. Fiske av lodde og tråling etter reker er noen år betydelig. En stor andel av vågehvalkvoten er også gitt i havområdene rundt Jan Mayen.
Direktoratet for naturforvaltning (DN) har på oppdrag fra Miljøverndepartementet og i samråd med Riksantikvaren, utarbeidet en verneplanen for øya, som grunnlag for fredningen (se lenke i menyen til høyre). Planen skal sikre natur- og kulturminneverdiene og bevare øyas uberørte preg, samtidig som eksisterende og eventuell ny aktivitet skal kunne foregå ved stasjonsområdet på Midt-Jan. Et viktig grunnlag for verneplanen var rapporten “Natur- og kulturmiljøet på Jan Mayen”, som DN ga Norsk polarinstitutt i oppdrag å lage i 1997 (se lenke i menyen til høyre).
Med bakgrunn i verneplanen og med hjemmel i lov 27. februar 1930 nr. 2 om Jan Mayen (se lenke i menyen til høyre) ble Jan Mayen naturreservat opprettet ved kgl.res. 19. november 2010. Naturreservatet omfatter hele øya med unntak av et virksomhetsområde på østsiden av øya (Olonkinbyen, den meteorologiske stasjonen og flystripen), samt et mindre område i Kvalrossbukta på vestsiden av øya. Tilliggende territorialfarvann ut til 12 nautiske mil inngår også i naturreservatet med unntak av et marint areal i Båtvika, og 500 meter utenfor Båtvika ved Olonkinbyen. Naturreservatet utgjør ca. 375 km2 landareal og ca. 4315 km2 marint areal.
Formålet med opprettelsen av reservatet er å bevare en tilnærmet uberørt arktisk øy og tilgrensende sjøområder, inkludert havbunnen, med særegent landskap, aktive vulkansystemer, spesiell flora og fauna og mange kulturminner. I fredningsforskriftene for Jan Mayen naturreservat heter det videre at all ferdsel skal foregå på en måte som ikke skader, eller på annen måte forringer naturmiljøet eller kulturminner, eller fører til unødig forstyrrelse av dyreliv. Telting og leiropphold er kun tillatt for stasjonens ansatte, og ilandsetting av personer fra båt er ikke tillatt innenfor naturreservatet. Stasjonssjefen kan i særlige tilfeller gi tillatelse til ilandsetting innenfor reservatet. Forskriftene er ikke til hinder for høsting av viltlevende marine ressurser i henhold til regler gitt av Fiskeri- og kystdepartementet. Unntaket gjelder ikke bruk av redskaper som kan gi vesentlig skade på havbunnen.
DN har bedt fylkesmannen i Nordland om å utarbeide en forvaltningsplan for Jan Mayen naturreservat. Denne forventes ferdig i 2012 og vil etter faglig gjennomgang i DN bli sendt på høring. DN, i samråd med Riksantikvaren, skal godkjenne forvaltningsplanen. DN vil også lage retningslinjer for de to virksomhetsområdene som ikke inngår i naturreservatet. Naturfaglige registeringer i disse to områdene er igangsatt. Det legges opp til at Stasjonssjefen på Jan Mayen (i Olonkinbyen) involveres i deler av den daglige forvaltningen av Jan Mayen naturreservat.
I 2007 ble Jan Mayen ført opp som norsk kandidat til UNESCOs verdensarvliste. Alle øyene på eller med nær tilknytning til Den Midtatlantiske Rygg (MAR), har blant annet stor verdi som referanseområder og studieområder for generell forståelse av klodens geologi og økologi. Jan Mayen er den nordligste av øyene i en internasjonal serienominasjon hvor øyene på MAR tilhørende Island, Portugal, Brasil, Storbritannia og Norge inngår.
