Verdensarvkonvensjonen (WHC)

Konvensjonen for vern av verdens kultur- og naturarv ble vedtatt i 1972 etter at kulturminner og naturområder i økende grad hadde blitt utsatt for press i form av krig, naturkatastrofer, forurensing, turisme eller bare ganske enkelt forfall.

Konvensjonen oppfordrer alle land til å fremme vern av kultur- og naturarv på generelt grunnlag. Det fremste målet er likevel å bidra til at den del av arven som har universell verdi sikres og overføres til kommende generasjoner.

Det enkelte partsland er ansvarlig for å identifisere, dokumentere og nominere potensiell verdensarv til innskrivning på Verdensarvlisten. Det er statsparten som beslutter om et område skal søkes innskrevet på verdensarvlisten og det er verdensarvkomiteen som beslutter om området oppfyller kravene til framstående universell verdi, sikring og forvaltning.

Partslandet  er forpliktet til å ta vare på sin del av verdensarven

Verdensarvstatus innebærer ikke en ny form for vern. Sikring og forvaltning skal forholde seg til nasjonalt lovverk og løses innenfor rammene av egne ressurser. Konvensjonens grunnprinsipp er at partslandet selv er forpliktet til å gjøre sitt ytterste for å vare på sin del av verdensarven. Dernest fastlegger konvensjonen at det internasjonale samfunn som helhet har plikt til å samarbeide for å sikre bevaring av en arv som alle har en del i.

Hvert sjette år rapporteres status for det enkelte verdensarvområde til UNESCO. Gjennomgangen fastslår om tilstanden til verdiene som lå til grunn for innskrivningen på verdensarvlisten er endret, og om det derfor er behov for justering av forvaltningen. Dersom utviklingen har vært uheldig kan verdensarvkomiteen beslutte å føre opp området på listen over verdensarv i fare. Har verdiene forsvunnet vil området bli fjernet fra verdensarvlisten.

Konvensjonens sekretariat (UNESCO World Heritage Centre) har tilhold i Paris.

Verdensarvlisten

Verdensarvlisten (The World Heritage List) er fortegnelsen over de objekter eller områder som på grunnlag av vitenskapelige evalueringer er funnet å oppfylle konvensjonens krav til verneverdi og forvaltning.

Med verdensarv menes kultur- og/eller naturarv som er av framstående universell verdi sett fra et historisk, kunstnerisk, vitenskapelig eller estetisk synspunkt.

Pr 01.01.2008 omfatter verdensarvlisten 851 steder. Av disse er 660 kulturarv,  166 naturarv og 25 er såkalte mixed sites med fremstående universell verdi både som kulturarv og naturarv. 141 land har verdensarvområder.

Et verdensarvområde på listen kan bestå av et enkelt område eller av flere områder som samlet får universell verdi (serial site). Et verdensarvområde kan bestå av områder i ett eller flere land (transboundary).

Beslutningsprosess

Verdensarvkomiteen (21 statsparter) beslutter på det årlige komitemøtet hvilke nye områder eller objekter som skal føyes til verdensarvlisten.  Partslandet er selv ansvarlig for å identifisere og dokumentere potensiell verdensarv i eget land og utformer deretter et nominasjonsdokument ut fra gitte retningslinjer.

Nye nominasjoner som oppfyller tekniske krav til innhold overføres til Verdens naturvernunion IUCN og Den internasjonale råd for kulturminner (ICOMOS) som foretar den faglige evalueringen. De rådgivende organene skriver en faglig tilrådning til verdensarvkomiteen som foretar den endelige beslutningen. Evalueringsprosessen tar ett og et halvt år og innebærer feltbesøk samt drøftinger i internasjonale vitenskapspanel satt sammen for å dekke sentrale temaer i søknaden.

Hva kreves av et verdensarvområde?

For å oppnå verdensarvstatus skal et område eller objekt oppfylle strenge krav.

• Framstående universell verdi. Et område eller objekt har framstående universell verdi dersom det i global sammenheng representerer det beste eksemplet innenfor et kultur- eller naturfaglig tema av et visst format. 10 faste kriterier redegjør nærmere for dette. Et verdensarvområde må oppfylle ett eller flere kriterier for å ha framstående universell verdi.  
• Integritet. Alle verdensarvobjekter eller områder må innholde alle elementer som er nødvendige for å uttrykke den framstående universelle verdien. For eksempel vil økosystemer som mangler nøkkelarter ,eller bygningsmiljøer hvor sentrale bygninger er fjernet, kunne ha svekket integritet. Områdets integritet er også avhengig av at avgrensingen fanger opp alle nødvendige elementer. For eksempel vil en nominasjon av en foss ikke ha tilstrekkelig integritet uten at nedbørsfeltet er tatt med.
• Autentisitet. Objektet eller miljøets grad av opprinnelighet eller ekthet er et uttrykk for autentisitet. Prinsippene for vurdering av kravet til autentisitet er nærmere fastsatt i Naradokumentet.
• Beskyttelse og forvaltning. Verdensarvområder skal være underlagt langsiktig formell eller avtalemessig beskyttelse mot tiltak eller trusler som kan påvirke de universelle verdiene negativt.
• Områdene skal være klart avgrenset og der det er nødvendig være omgitt av en buffersone med egne bestemmelser som sikrer at kvaliteter innenfor verdensarvområdet ikke påvirkes negativt.
• Forvaltningen av området skal følge en omforrent plan som sikrer koordinert oppfølging av tiltak som er til det beste for området.
• Menneskelig aktivitet innenfor verdensarvområder skal være økologisk og kulturelt bærekraftig.
• Lokal oppslutning.En verdensarvnominasjon vil ikke bli godkjent uten at den er forankret i  lokalsamfunnet. Dvs avt den støttes av de nærmeste forvalterne av området.

Norsk oppfølging

Miljøverndepartementet (MD) er øverste ansvarlige koordinerende myndighet for norsk oppfølging. MDs avdeling for kulturminneforvaltning ivaretar rollen som nasjonalt kontaktpunkt for konvensjonen.

Fagdirektoratene ved Riksantikvaren (RA) og Direktoratet for naturforvaltning (DN) har ansvar for faglig oppfølging av konvensjonen mht kulturarv og naturarv. RA har en koordinerende rolle for samarbeidet mellom direktoratene.

I tilknytning til forvaltningen av hvert enkelt av de norske verdensarvstedene er det etablert samarbeidsgrupper, råd eller stiftelser som bidrar til koordinert og styrket samarbeid om oppfølging av forvaltningsplanene. I disse gruppene er forvaltningsmyndigheter og –aktører på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå representert.  

Norske verdensarvområder

Bryggen i Bergen (1979)
Urnes Stavkyrkje (1979)
Bergstaden Røros (1980)
Bergkunsten i Alta (1985)
Vegaøyan (2004)
Struves meridianbue (2005)
Vestnorsk fjordlandskap (2005)