Våtmarkskonvensjonen, også kalt Ramsarkonvensjonen, er en global avtale som ble utarbeidet i byen Ramsar i Iran 2. februar 1971. Norge var i 1974 et av de første landene som ratifiserte våtmarkskonvensjonen. Direktoratet for naturforvaltning er forvaltningsmyndighet for konvensjonen.
Opprinnelig konsentrerte konvensjonen seg om å ivareta våtmarker som leveområde spesielt for vannfugler. Etter hvert har målsettingene blitt utvidet, og i dag omfatter den ivaretakelse av våtmarker i bred forstand; både som leveområde for flora og fauna, og som viktig naturressurs for mange mennesker.
Konvensjonens mål er definert som: å bidra til bevaring og fornuftig bruk av våtmarker gjennom lokale, nasjonale og globale tiltak og internasjonalt samarbeid, for å bidra til bærekraftig utvikling i hele verden.
Våtmarker omfatter grunne sjøområder ned til seks meters dyp, strandsoner, fuktenger, ulike typer ferskvann og elver med mer. Det enkelte partsland til konvensjonen er forpliktet til å etablere såkalte Ramsarområder. Egne kriterier er fastsatt for identifikasjon av slike områder, deriblant forekomst av for eksempel truete arter.
For områdene som er inkludert på Ramsarlisten pålegges det enkelte land å sikre at deres økologiske funksjon ikke forringes gjennom å forvalte områdene i tråd med best mulig kunnskap om deres verdi og tålegrenser. Det forutsettes at medlemslandene fører opp minst ett område på listen over internasjonalt viktige våtmarker.
Det er per i dag (november 2011) inkludert mer enn 1960 områder på Ramsarkonvensjonens liste over våtmarksområder av internasjonal betydning og disse områdene dekker ca 1,9 millioner hektar.
Konvensjonens sekretariat er lokalisert i Gland, Sveits. Ramsarkonvensjonen har nært samarbeid med flere andre konvensjoner og andre internasjonale organisasjoner, blant annet Konvensjonen om biologisk mangfold, Bonnkonvensjonen og Wetlands International.
Konvensjonens medlemsland forplikter seg til å følge opp en rekke forpliktelser i selve konvensjonen, samt de vedtak landene gjør på partsmøter som avholdes hvert tredje år. Slike forpliktelser er særlig knyttet til:
Norge har i fem omganger (1975, 1985, 1996, 2002 og 2011) utpekt til sammen 51 våtmarks-systemer til Ramsarlisten, hvor fem av dem ligger på Svalbard. Samtlige av disse områdene er vernet i medhold av naturvernloven eller svalbardmiljøloven, og de fleste ligger langs kysten. Samlet utgjør disse våtmarkssystemene et areal på ca. 1 200 kvadratkilometer. Store deler av dette er marine områder, mens landarealet, inkludert ferskvann, utgjør ca. 400 kvadratkilometer.
I 2011 har Norge sendt forslag til konvensjonens sekretariat om å inkludere ytterligere 12 norske våtmarkssystemer på Ramsarlisten, hvorav flere av disse er områder med fuglefjell.
For å utveksle informasjon og bedre implementeringen av Ramsarkonvensjonen i de nordiske og baltiske landene har Norge (2005) tatt initiativet til å etablere et regionalt våtmarksforum – NorBalWet (Nordic-Baltic Wetlands Initiativ). De 10 landene som er involvert i samarbeidet møtes jevnlig for å utveksle erfaringer og bidra til effektiv implementering av Ramsarkonvensjonen i landene.
En gruppe oppnevnt av DN har utarbeidet en handlingsplan for å bidra til en styrking av kommunikasjon, utdanning, deltagelse og bevisstgjøring relatert til verdien av våtmark og Ramsarkonvensjonen i Norge (se lenke til handlingsplanen i menyen til høyre).
