Konvensjonen om biologisk mangfold er en global avtale om bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold. Den handler også om rettferdig fordeling av godene som oppnås ved bruk av genetiske ressurser. Konvensjonen trådte i kraft 29.12.1993.
Konvensjonen om biologisk mangfold
Convention on Biological Diversity
CBD
Miljøverndepartementet er forvaltningsmyndighet og nasjonalt kontaktpunkt for konvensjonen i Norge, men konvensjonen berører de fleste departementer.
Direktoratet for naturforvaltning er rådgiver for Miljøverndepartementet og nasjonalt kontaktpunkt for Vitenskapskomiteen (SBSTTA), Utvekslingsmekanismen (CHM), den globale plantebevaringsstrategien (GSPC) og det globale taksonomi-initiativet (GTI). Vi deltar både på partsmøter og møter i Vitenskapskomiteen og bidrar til oppfølging av konvensjonen forpliktelser nasjonalt og globalt.
Partslandene er forpliktet til å utarbeide nasjonale strategier og handlingsplaner for iverksetting av konvensjonen nasjonalt. I Norge ble en nasjonal strategi utarbeidet gjennom stortingsmeldingen Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling, og en nasjonal handlingsplan gjennom stortingsmeldingen Biologisk mangfold – Sektoransvar og samordning. Oppfølgingen av disse stortingsmeldingene gjenspeiler i stor grad Norges oppfølging av konvensjonen.
Norge fyller også ut egne nasjonalrapporter om hvor langt vi er kommet med å innføre konvensjonens ulike deler. Du finner lenke til nasjonalrapportene i høyremenyen.
Partskonferansene har vedtatt sju ulike tematiske arbeidsprogram som skal fokusere på biologisk mangfold i ulike økosystemer. Arbeidsprogrammene gir konkrete føringer til partslandene knyttet til disse temaene. Arbeidsprogrammene omhandler biologisk mangfold i ferskvann, fjell, jordbruk, marint og kyst, skog, tørrland og øyer.
I tillegg er det vedtatt tverrgående arbeidsprogrammer for blant annet verneområder, teknologioverføring, retningslinjer for bærekraftig turisme og retningslinjer for å hindre introduserte arter.
Cartagena-protokollen er en protokoll under Konvensjonen om biologisk mangfold. Den skal bidra til å beskytte det biologiske mangfoldet fra potensielle trusler fra genmodifiserte organismer. Ratifiseringen av Cartagena-protokollen er behandlet i en egen stortingsproposisjon, som du finner lenke til i høyremargen.
Det er også etablert en egen utvekslingsmekanisme, som skal bidra til å gjøre kunnskap og erfaringer mellom partene tilgjengelig. Direktoratet for naturforvaltning er nasjonalt kontaktpunkt for Mekanismen for informasjonsutveksling under protokollen (Biosafety Clearing House), og vi har opprettet en tospråklig internettside med informasjon om norsk GMO-forvaltning.
Representanter fra partene til konvensjonen møtes annethvert år på et partsmøte. Det finnes også et underliggende vitenskapelig og teknisk organ, Subsidiary Body on Scientific, Technical and Technological Advise (SBSTTA), som forbereder saker og rapporterer til Partsmøtet. Det siste partsmøtet ble avholdt i Nagoya, Japan, i oktober 2010 og det siste SBSSTA-møtet ble gjennomført i november 2011.
I tillegg etableres midlertidige ekspertgrupper for å utrede spesielle problemstillinger.
Konvensjonen har et eget sekretariat som er lokalisert i Montreal, Canada.
Noen av de viktigste resultatene som kom ut av møtet i Nagoya var at konvensjonen skal jobbe for at tapet av naturmangfold skal stanses innen 2020, og verdens økosystemer skal være robuste slik at de fortsatt leverer oss viktige tjenester.
Delegatene ble enige om 20 underliggende mål som skal bidra til at tapet av naturmangfold stanses innen ti år. De er enige om at tapet av naturtyper minst skal halveres. Ambisjonen for vern av natur er tallfestet til 17 prosent av landarealet og ferskvannsområder, og 10 prosent av hav- og kystarealer. Et delmål sier at 15 prosent av de naturområdene som allerede er skadet skal restaureres.
Det er også enighet om å legge om uheldige subsidier som bidrar til tap av naturmangfold, om ekstra innsats for å sikre verdens korallrev, om å ta vare på genetiske ressurser for matproduksjon, og om å bruke økosystemer i kampen mot klimaendringer.
På bakgrunn av disse globale målene skal hvert land sette sine egne nasjonale mål i løpet av de neste par årene og nasjonale handlingsplaner for å sikre at målene følges opp.
