Norsk oppdrettsnæring har i hovedsak vært basert på oppdrett av de anadrome artene laks og ørret. I de senere år har interessen økt for oppdrett av marine arter. Dette skaper nye utfordringer og problemstillinger.
Vi skiller mellom marine og anadrome arter ved akvakultur (oppdrett) av fisk i sjøvann. Marine arter lever kun i saltvann, til forskjell fra anadrome arter, som for eksempel laks, som i tillegg er avhengig av ferskvann for å gyte og leve i den første fasen av livet.
Marine arter inkluderer også andre dyregrupper enn fisk, og artene som er mest aktuelle for oppdrett i Norge er torsk, kveite, steinbit, blåskjell, kamskjell, østers, hummer og kråkeboller.
Å etablere akvakulturanlegg for marine arter i merder i kystsonen har omtrent samme effekt på miljøet som oppdrett av laks. Virksomheten legger beslag på et areal og konkurrerer med friluftsliv, fritidsfiske, tradisjonelt fiske og naturvern.
Etableringen kan også virke forstyrrende på viltområder og leve- og hekkeområder for fugl og annet vilt. Artene kan rømme, gyte i merdene og blande seg med ville bestander av samme art. Parasitter og sykdommer kan også spre seg til ville bestander, herunder også til laks og sjøørret.
Torsk er en art som gjerne ser sitt snitt til å rømme fra merdene og er mye flinkere til dette enn laksen. Torsken kan også gyte i merden som den står i, til forskjell fra laksen som må til ferskvann for å gyte.
Det er vist at innblanding av oppdrettslaks i ville bestander ikke er heldig for villaksen. Direktoratet for naturforvaltning er bekymret for at rømt oppdrettstorsk skal påvirke lokale, genetisk atskilte stammer av kysttorsk på samme måte. På linje med villaksen har de lokale torskebestandene gjennom evolusjon og tusenvis av år tilpasset seg miljøet de lever i. Hvis rømt oppdrettstorsk blander seg med de lokale bestandene av kysttorsk, vil kysttorsken miste disse genetiske tilpasningene.
Konsekvensen kan bli at kysttorsken, som allerede er i dårlig forfatning, får lavere overlevelse. Derfor er det viktig å bevare den genetiske variasjonen hos kysttorsken, slik at den skal kunne møte stress med for eksempel klimaendringer og forsuring av havet.
Grunnlaget er til stede for at oppdrettstorsk kan blande seg med vill torsk. Havforskningsinstituttet har siden 2006 undersøkt om rømt oppdrettstorsk kan påvirke de ville stammene i fjordene, og resultatene så langt viser at egg og larver som fra gyting i merdene sprer seg til det naturlige miljøet. I 2009 ble det også dokumentert at noen av disse overlever til de blir kjønnsmodne. Forskerne har også funnet larver og yngel i et større fjordsystem som stammer fra kommersiell torskeoppdrett.
Pr. 31.12.2010 sto det 332 millioner laks i merder langs norskekysten. Det rømte 260 000 laks (meldt) samme år. For marine arter sto det 3,5 millioner fisk i merd, (nedgang fra 4,2 mill i 2008). Det rømte samme år 140 000 individer. Andelsmessig er det mye høyere enn for laks (Kilde: Fiskeridirektoratet).
Viltlevende marine arter har en rekke parasitter, og det er registrert 140 ulike parasitter for torsk alene. For kommersielt torskeoppdrett er det for tidlig å si noe her om hvilke parasitter som vil utgjøre et problem i fremtiden.
Vi har lang erfaring med oppdrett av laks i Norge og vet at spredning av parasitter fra akvakulturanleggene til ville bestander er et betydelig miljøproblem.
Lakselus (Lepeophtheirus salmonis) er et lite krepsdyr som lever av å spise deler av huden til laks. Denne parasitten var til stede i naturen lenge før vi begynte med lakseoppdrett. Stor tetthet mellom vertsdyrene i akvakulturanleggene har imidlertid lagt forholdene spesielt godt til rette for rask vekst og spredning. Egg og tidlige stadier av lakselusa sprer seg til store vannområder rundt akvakulturanleggene og angriper smolt av villaks som er på vei fra elvene og ut i havet. For disse små laksene er det ikke mange lakselus som skal til før de dør av skadene som de blir påført.
Problematikken rundt lakselusa blir brukt som referanse ved vurdering av potensielle miljøproblemer knyttet til parasitter og den gjensidige påvirkningen mellom oppdrettstorsk og ville torskebestander.
I tillegg til lakselusa er skottelusa (Caligus elongatus) et problem i lakseoppdrett. Den har omtrent samme effekt på verten som lakselusa. Skottelusa går også på torsken og kan derfor påvirke ville lakse- og sjøørretstammer, både fra lakseoppdrett og marin oppdrett.
Ved blåskjellanlegg oppdrettes ville blåskjell som har festet seg på kunstige bøyestrekk som er lagt ut i fjordene. Dette er et godt eksempel på oppdrett av arter som er hentet i samme område som oppdrettet blir gjennomført i. Skjellene er avkom av blåskjellene som lever naturlig på berget ved siden av. De blir ikke fôret, men filtrerer plankton fra vannmassene. Utslippet er marginalt og består kun av avføring fra skjellene. Skjellanleggene legger likevel beslag på store areal.
Blåskjell er også fristende mat for ærfugl, som kan ta mange skjell fra anleggene. Norsk institutt for Naturforskning (NINA) har på oppdrag fra Direktoratet for naturforvaltning sett på konflikter mellom ærfugl og blåskjelldyrking (NINA Rapport 110).
Rapporten viser at:
Kun i særlige unntakstilfeller vil det være aktuelt for næringen å ta ut fugler for å forebygge skader. Ærfuglen er fredet fra Aust-Agder til Finnmark gjennom hele året. Den har også en spesiell stilling i folks bevissthet langs kysten. Det er lite ulovlig jakt på arten. Det vil heller ikke være mulig eller aktuelt å ta ut individer som er spesielt skadegjørende. Dette fordi føden til ærfugl består av 95 prosent blåskjell, som dermed er dens primærføde.
Direktoratet for naturforvaltning råder næringen og forvaltningen til å unngå å legge blåskjellanleggene i ærfuglenes leveområder.
Kamskjell blir i utgangspunktet klekt ut i et landbasert klekkeri. Deretter kommer en fase med en mellomkultur hvor skjellet er plassert i plastkasser i bøyestrekk i sjø og vokser seg ca. fem centimeter store. Til slutt blir skjellene overført til en sluttkultur med vekst opp til konsumstørrelse på mellom ti til tolv centimeter. Sluttkulturen foregår enten i kasser eller rammer på havbunnen, eller ved direkte utsåing i bunnkultur som havbeite.
Fiskerimyndighetene regulerer oppdrett gjennom akvakulturloven. Miljøforvaltningen ved Fylkesmannen har ansvar og kompetanse til å gi utslippstillatelser etter forurensningsloven. Fylkesmannen skal også gi råd om at virksomheten ikke kommer i konflikt med allemannsretten og friluftslivets interesser, samt vurdere konflikter med ville fiskestammer. Endelig vedtak er det Fylkesmannen som gjør, på grunnlag av behandling etter andre lovverk og Fylkesmannens råd. Fiskeridirektoratet har ansvaret for oppsyn og kontroll av virksomheten etter at tillatelse er gitt.
