Forsuring av havet – et miljøproblem på linje med klimaendringene

Forsuringen av havet omtales gjerne som det andre CO₂-problemet, etter at det gjennom flere tiår har vært knyttet bekymring til menneskeskapte klimaendringer som en følge av store utslipp av den samme gassen, CO_2. Forbrenning av fossile energikilder, som olje, kull og gass, er årsaken.

Erkjennelse av et nytt stort miljøproblem

Først på midten og slutten av 2000-tallet ble surere havmiljø for alvor et tema innen havforskning og forvaltning. Det er erkjennelsen av at menneskeskapt CO₂ tas opp av sjøvannet og blir til karbonsyre. Havvann er lett basisk, forsuring betyr dermed at havet blir mindre basisk.

Siden starten av den industrielle revolusjonen har vann nær havoverflaten i verdenshavene fått redusert pH med ca 0,1 pH enheter (mål på surhet), noe som betyr at det er blitt 30 prosent surere (målt i de H⁺-ioner som forårsaker forsuringen).

CO₂-nivået i atmosfæren er nå på 387 ppm, som er 107 ppm mer enn naturlig nivå og det høyeste nivået på 800 000 år. Med dette og eventuelt høyere nivå i atmosfæren kan det forventes en ytterligere forsuring av havet tilsvarende 0,3 pH enheter i løpet av dette århundret.

Forsuring inn i forvaltningsplanene for norske havområder

Direktoratet for naturforvaltning samarbeider med flere etater om de helhetlige forvaltningsplanene for havområdene utenfor Norge. Dette gjelder planene for henholdsvis Barentshavet, Norskehavet og Nordsjøen.

Forvaltningsplanene etablerer betingelsene for fiskeri, skipstrafikk og petroleumsvirksomhet innenfor rammen av en bærekraftig utvikling. I denne sammenhengen er forsuring en ytre og global påvirkningsfaktor, som over tid vil komme til å påvirke havene negativt.

I 2008 ga vi et oppdrag til Norsk institutt for vannforskning (NIVA), som ble gitt ut i form av rapporten Forvaltingsplan for Norskehavet. Deltema: forsuring av havet.

I januar 2010 ble det gitt ut en ny rapport om forsuring knyttet til forvaltningsplanene, på oppdrag av Klima- og forurensningsdirektoratet til NIVA og Havforskningsinstituttet, Forsuring av havet. Kunnskapsstatus for norske farvann. Du finner lenke til begge rapportene i menyen til høyre.

I forvaltningsplanen for Nordsjøen og Skagerrak inngår også havforsuring som tema i Utredning av konsekvenser av klimeutfordringer, havforsuring og langtransportert forurensning. Denne vil bli presentert til offentlig høring i november 2011.

Forsuringen gir alvorlige konsekvenser

Rapportene oppsummerer kunnskapen om våre havområder, og det er grunn til stor bekymring. Kjemisk sett fører forsuring til at innholdet av karbonat i havet går ned, mens innholdet av bikarbonat øker.

Karbonat brukes av alle organismer til å danne kalk. Forsuringen fører til at karbonatet i havet ”brukes opp” slik at kalk ikke lenger blir tilgjengelig som byggesteiner for livet i havet. Spesielt dramatisk kan det bli når vannet blir undermettet og kalk vil gå i oppløsning.

Øvre deler av havet er naturlig overmettet for begge karbonatmineralene (kalsitt og aragonitt). Men under et visst metningsdyp blir det ikke mulig å danne kalkskall. Hvis dette stadig går grunnere får det konsekvenser for arter med kalkbygging. Dette gjelder svært mange marine arter, som koraller, plankton, krepsdyr, og det gjelder indirekte arter som lever av disse, som fisk, fugl, pattedyr og til slutt mennesker.

I Kunnskapsstatus for norske farvann blir begymringene for fiskenæringa tydeligere;

Havforsuringa representerer en ny mulig trussel og er så altovergripende at det er vanskelig å beskrive et verste tenkelig tilfelle, eller et pessimistisk scerario. Vi ser tendenser i analyser av omfanget av foruringa at norske kalde, subpolare farvann kan bli ramma raskere og i større grad enn farvann lenger sør. I så måte er det et trusselbilde som næringa og myndighetene må ta innover seg.

Konklusjoner fra den internasjonale arenaen

Det første symposiet The Ocean in a High-CO₂ World ble holdt i 2004, og The Royal Society of Chemistry i England ga i 2005 ut en rapport om temaet. Det andre symposiet ble arrangert i 2009 i Monaco av blant annet UNESCO og International Council for Exploration of the Sea (ICES). Det resulterte i Monacodeklarasjonen, som innholder følgende viktige punkter:

• forsuring av havet skjer og den kan allerede måles
• forsuringen akselerer og alvorlig ødeleggelse er nært forestående
• forsuringen vil ha sosioøkonomiske effekter
• forsuringen skjer fort, men at en eventuell restaurering vil bli langsom
• forsuringen kan bare hindres ved å kontrollere framtidige utslipp av CO₂

I forbindelse med klimatoppmøtet i København (COP 15) ga sekretariatet under Konvensjonen om biologisk mangfold ut rapporten Scientific Synthesis of the Impacts of Ocean Acidification on Marine Biodiversity. Hovedkonklusjonene her er:  

• Forventede utslipp i årene framover vil føre til at mengden CO₂ i atmosfæren øker med 0,5 -1,0 prosent per år. Forsuring av havet følger denne økningen med stor sikkerhet, og det forventes at forsuringen vil ha økt med 150 prosent innen år 2050, mot dagens 30 prosent økning, regnet fra før-industriell tid.
• Økningen er 100 ganger raskere enn noen endring i surhet kjent i de siste 20 millioner årene.
• Ved år 2100 vil 70 prosent av kaldtvannskorallene i verden være eksponert for korroderende vann.
• Forsuring er irreversibel innenfor en tidsskala på tusener av år.
• Skade på økosystemene kan bare unngås ved rask reduksjon av globale utslipp.

Rapporten har som hovedkonklusjon at forsuring av havet er en irreversibel prosess som bare kan unngås gjennom raske reduksjoner av globale utslipp av CO₂ med minst 50 prosent innen 2050.

Et EU-prosjekt (EPOCA- European Project on Ocean Acidification), der mellom andre det norske Bjerknessenteret deltar, ga i desember 2009 et kortfattet faktaark, A special introductory guide for policy advisers and decision makers. Du finner dette i høyremenyen under Relevante dokumenter.

Havforsuring var også gjenstand for bekymring under Nagoya-konferansen i oktober 2010 (COP 10).