Havbeite i Norge er oppdrett av krepsdyr, bløtdyr og pigghuder på havbunnen uten at de blir holdt i fangenskap. Dyrene blir satt ut og gjenfanget til næringsformål.
Direktoratet for naturforvaltning har som rolle å bidra til at virksomheten blir drevet forsvarlig i forhold til biologisk mangfold, andre naturvernhensyn og allmennhetens muligheter til friluftsliv. Dette skjer hovedsakelig gjennom innspill til Fiskeridirektoratet, som har forvaltningsansvaret for havbeite.
Virksomheten blir regulert av Akvakulturloven og Forskrift om tildeling og drift ved havbeiteverksemd, også kalt Havbeiteforskrifta.
Fiskerimyndighetene har kun åpnet for havbeite av artene kamskjell og hummer i Norge. Dette er stasjonære arter som i begrenset grad brer seg ut av området som de er satt ut i.
Det har tidligere blitt gjort forsøk på havbruk av atlantisk laks i Norge, men disse har ikke vært vellykket. Det har siden 1800-tallet og fram til cirka 1970 blitt satt ut plommesekkyngel av torsk i fjordene på Sørlandet. Effekter av denne utsettingen er imidlertid ikke påvist.
Internasjonalt er Japan og USA førende nasjoner innen havbeite. I disse landene er havbeite en vesentlig aktivitet, hvor også fisk er viktig. Den klart viktigste formen for havbeite i verden er utsetting og gjenfangst av stillehavslaks.
Direktoratet for naturforvaltning er enig med fiskerimyndighetene i Norge om at havbeite må være begrenset til kun stasjonære arter og til stamdyr hentet fra samme sted som de skal settes ut igjen. Dette er viktig for å redusere faren for påvirkning av det biologiske mangfoldet.
Samtidig medfører havbeite av stasjonære arter at aktiviteten legger beslag på et område. Dette reduserer deler av vår kystsone som allmenning og privatiserer bunnarealer som tidligere ikke har vært omfattet av noen form for eiendomsrett eller privat disposisjonsrett. Når en tiltakshaver får tillatelse til å drive havbeite, betyr det at hun får eksklusiv rett til fangst av en art som hun tidligere har satt ut i området, på en definert lokalitet.
Aktiviteter som kan skade gjenfangst av en art som er satt ut, vil bli begrenset. Gode lokaliteter for ville kamskjell og hummer er de som i første rekke også vil være aktuelle lokaliteter for havbeite av de samme artene. På slike lokaliteter vil de som ønsker å benytte seg av allemannsretten ved å høste av naturlige forekomster av disse dyrene, bli fortrengt. Allmennheten er samtidig ekskludert fra å bruke visse fiskeredskaper som garn, landnot, ruse og teine.
Alminnelig friluftsliv blir ikke påvirket av havbeite. Det er lov å kjøre båt, dykke, fiske med snøre og bade på havbeitelokaliteter. I tildelingskriteriene for havbeite heter det også at ”en skal vurdere i hvilken grad virksomheten vil avgrense bruken av allemannsretten i området, særlig med hensyn til tradisjonelt fiske, andre næringsinteresser og fritidsaktiviteter.”
Konsesjonsinnehaveren har ikke eksklusive rettigheter til gjenfangst utenfor havbeitelokaliteten. Alle kan fange arter som opprinnelig ble satt ut i havbeite, men som har forflyttet seg ut av utsettingsområdet eller havbeitelokaliteten. Når tiltakshaver har fått tillatelse, men ikke har kommet i gang med havbeite, er det også tillat for andre å høste på lokaliteten. Fangst kan likevel være begrenset av annet regelverk, som for eksempel havressursloven.
Det skal ikke bli gitt tillatelse til havbeite, dersom det innebærer fare for at virksomheten skader det biologiske mangfoldet, skaper økologisk ubalanse, sprer sykdommer eller parasitter, eller sprer en art som ikke er i området fra før.
Det er foreløpig ikke dokumentert miljøeffekter av havbeite i Norge. Til det er næringen for ny og verken forskning eller forvaltning har vunnet nok erfaringer så langt.
DN skrev følgende i en uttalelse datert 12.02.2003 til havbeiteforskriften:
”De antatt viktigste økologiske konsekvenser er genetiske effekter og effekten av fysiske tiltak. Naturlige bestander kan bli påvirket ved at man bruker individer av annen genetisk opprinnelse enn de som allerede finnes, eller at de foredlede individene avviker genetisk fra de naturlige (foredlede individer kan ha et smalere genetisk spekter enn den naturlige bestanden særlig hvis utgangspunktet er få stamdyr).”
Havbeite-kamskjell er i utgangspunktet oppdrettsskjell. De blir klekt ut i et landbasert klekkeri. Deretter kommer en fase med mellomkultur hvor skjellet er plassert i plastkasser i bøyestrekk i sjø og vokser seg ca. fem centimeter store. Til slutt blir skjellene overført til sluttkultur med vekst opp til konsumstørrelse på mellom ti til tolv centimeter. Sluttkulturen blir satt ut som havbeite, eller eventuelt plassert i kasser eller rammer på bunnen.
Taskekrabben er en fiende av kamskjellet. Predasjon blir forhindret ved å stenge krabben ute. Dette krever gjerder på bunnen. Det er prøvd med gjerder som er 50 centimeter høye og som er bygd av plater på betongfot eller presenning som blir holdt oppreist av flottører og synkere. Det er så langt ikke kjent om dette gir effekter på bunnfaunaen.
