I Norge er det gjennomført få undersøkelser av hvor det er stille områder. Mye typer på at vi fortsatt har dem, men dette vet vi for lite om. For å kunne verne og forvalte stillheten, er det viktig at vi vet hvor den er.
Det er flere måter å kartlegge naturens stillhet og stille områder på. Vi kan blant annet bruke beregningsmodeller som tar utgangspunkt i støynivå fra utvalgte kilder. Vi kan måle støynivået på stedet, og vi kan beskrive lydbildet ved hjelp av spørreundersøkelser.
I forbindelse med det såkalte Motorferdselforsøket kartla SINTEF støy fra veitrafikk og trafikk med snøscooter i kommunene Fauske og Vinje. Resultatet viser at store områder av disse kommunene er berørt av støy fra en eller begge av disse kildene.
Oslo kommune har, som ledd i sin handlingsplan mot støy, kartlagt stille områder i kommunen.
Klima- og forurensningsdirektoratet har laget dokumentet Retningslinjer for behandling av støy i arealplanlegging, som er sentralt for kartlegging av stillhet og støy. Her blir kartlegging av stille områder tatt opp i kapittel 3.5. Kommunene blir også anbefalt å gjennomføre en slik kartlegging. Det er også en veileder til dette dokumentet.
Vi omtaler også kartlegging av stille områder på side 99 i DN-håndbok 24, Marka - planlegging av by- og tettstedsnære naturområder.
Kartlegging av stille områder er også tema i flere svenske rapporter. I Ljudkvalitet i natur- och kulturmiljöer foreslår Naturvårdsverket at stille områder blir kategorisert etter nivået på støyen og hvor lenge den varer.
