Kalkalger hører til rødalgene og er utbredt langs hele kysten fra fjæresonen og ned til mer enn 30 meters dyp. Kalkalger har to vokseformer; de kan danne harde skorper på fjell og stein (rugl) eller de kan vokse løstliggende på bunnen (rhodolitter, mergel-bunner).
I denne kartleggingssammenheng er det kun de løstliggende kalkalgeforekomstene man er ute etter å kartlegge.
Flere arter har løstliggende vokseformer. Den vanligste arten i våre farvann er vorterugl, Lithothamnion glaciale, som vokser langs hele kysten. Frittlevende individer av vorterugl blir rundt 4-5 cm i diameter. Fargen er rødaktig til dyp rosa med fiolett skjær. De to sørlige artene Phymatolithon calcareum (butt-grenet mergel) og Lithothamnion corallioides (korallmergel) kalles ofte ”ekte mergel” og er sjeldne i Norge.
Artene opptrer ofte sammen og danner bed av korallignende grus. Phymatolithon calcareum har grener av irregulær diameter og kan i form minne om hjortegevir. Fargen er brunlilla og overflaten kan være glatt eller skjellet. Lithothamnion coralloides er vanligvis sterkt forgrenet og danner et tredimensjonalt gitter. Hvert individ kan bli 4-5 cm i diameter og er brunrosa i farge. Grenene er skjøre og brekker lett. I tillegg har vi en nordlig art, Lithothamnion tophiforme, som danner løstliggende former i Nord-Norge. Frittlevende individer består av enkelt forgrenete skudd med glinsende rød-orange farge. Kalkklumpene blir inntil 8-10 cm i diameter.
I enkelte land som Irland og Frankrike høstes løstliggende kalkalger til kommersielt utnyttelse ’maerl’.
Løstliggende kalkalgeforekomster av Phymatolithon calcareum / Lithothamnion coralloides (mergel)forekommer ofte i blanding på 10-20 meters dyp på sand, mudder eller grus, og særlig i områder med moderat til høy vannbevegelse, men beskyttet fra sterke bølger. Kunnskap om slike mergel-bunner er stort sett basert på spredte og tilfeldige observasjoner, gjerne som resultat av skjellsandkartlegging eller universitetstilknyttet virksomhet. En kjent lokalitet er O-sund utenfor Bergen, men i praksis må utbredelsen av mergel betraktes som ukjent.
Lithothamnion tophiforme vokser på strømrike områder i Nord-Norge på 20-35 meters dyp.
Lithothamnion glaciale vokser langs hele kysten, men det er lite informasjon om utbredelsen av de løstliggende formene.
Kalkalgene tjener som ”hjem” for mange virvelløse dyr som børstemark, små slangestjerner, muslinger, krepsdyr og sjøpiggsvin. Lite er kjent om betydningen av slike bunner som habitat for andre organismer eller deres produksjon.
