Utbygging i fjellet har stoppet eldgamle trekkruter for villrein og truer med å ødelegge kulturminner. Nå er kulturminnene bokstavelig talt satt på kartet og skal sikres mot naturinngrep.
Langs gamle villreintrekk ligger rester av byggverk som fangstgraver, massefangstanlegg, kjøttgjemmer og hustufter. I dag forteller disse konstruksjonene historien om hvordan nordmenn i tidligere tider levde av villreinfangst, og i hvilke områder villreinen beveget seg og i mange tilfeller også gjør det i dag.
Et samarbeid mellom naturforvaltning, kulturminnemyndigheter, naturforskning og lokale ressurspersoner har gjort det mulig å kartlegge kulturminner i flere fjellområder og starte arbeidet med å sikre dem mot naturinngrep.
– Fangstminner forteller oss hvilke veier villreinen har valgt og fortsatt velger i fjellet. Det igjen gir verdifull informasjon om områder som er viktige for villreinen i et langsiktig perspektiv, og om grunnlaget for eldgamle norske fangstkulturer. Disse fangstkulturene er en viktig del av den nasjonale identiteten vår, sier rådgiver Johan Danielsen i Direktoratet for naturforvaltning.
Mange fangstminner ligger i områder som villreinen ikke lenger bruker, verken til å trekke eller annet. Langsiktige klimaendringer er årsaken i noen av tilfellene, men de aller fleste er ute av bruk fordi villreinen er utryddet i – eller fortrengt fra – området.
Inngrep og forstyrrelser har ført til at villreinens opprinnelige tre leveområder i Sør-Norge er delt opp i 23 forvaltningsenheter. Selv i disse fragmentene har inngrep ført til at bestandene mange steder er ytterligere delt opp. Inngrep truer også kulturminner, særlig de som verken er registrert eller offentlig tilgjengelige.
Fra 2002 har DN brukt viltfondsmidler til å finansiere et prosjekt hvor Norsk institutt for naturforskning (NINA) har lokalisert og registrert flere tusen nye fangstminner knyttet til villrein. Disse er nå gjort tilgjengelige for kulturminnemyndighetene. Samtidig gir kartløsningene publikum muligheten til å se hvor disse kulturminnene og villreintrekkene fins.
– Mange fangstminner ligger i områder som er lett tilgjengelige, og ved flere veier kan du se dem hvis du stopper og strekker litt på beina. Det kan være gjerder som leder inn i fangstanlegget, hvor de har stengt inne og slaktet villrein, eller fangstgraver hvor reinen falt nedi, sier Danielsen.
E6 over Dovre er eksempel på en vei som går gjennom slike fangstanlegg. Kartleggingen vil kunne bidra til bedre planlegging av utbyggingstiltak, slik at kulturminnene i størst mulig grad blir bevart. Den kan også peke ut områder der det kan være aktuelt å sette inn tiltak for å reetablere villreintrekk som er påvirket av utbygging.
Fangstminnedataene er samlet inn ved hjelp av blant annet lokale ressurspersoner. Sammen med annen lokal kunnskap danner disse dataene grunnlagsmateriale for kart over villreinens leveområde i flere villreinområder, blant annet Forollhogna. Kulturminnene er også lagt inn i dette kartet, som er faggrunnlaget for den regionale planprosessen Miljøverndepartementet har satt i gang i dette området og de øvrige ni nasjonale villreinområdene.
Sør-Trøndelag fylkeskommune har laget de datatekniske løsningene for å overføre data fra naturforskernes databaser til kulturminnemyndighetenes database for kulturminner, Askeladden. Sammen med Hedmark fylkeskommune har de nå lagt inn alle dataene NINA har registrert fra Forollhogna.
Data i Askeladden, som ikke er skjermet mot allment innsyn, er tilgjengelig i ”Kulturminnesøk” www.kulturminnesok.no/. Samtidig kan de sees kombinert med kunnskap om villreinens arealbruk og fangstminner i DNs villreindatabase. Dette er en tilrettelagt karttjeneste som er tilgjengelig for alle.
