Her finner du svar på en rekke spørsmål som ofte blir stilt i forbindelse med bruk av naturmangfoldloven.
Prinsippene skal brukes når forvaltningen utøver offentlig myndighet som berører naturmangfold, både når det gis tilskudd, og ved forvaltning av det offentliges egen faste eiendom. Offentlig myndighetsutøvelse er både når forvaltningen treffer vedtak, for eksempel enkeltvedtak eller der det gis eller endres forskrifter eller lover, og når det offentlige tar andre beslutninger som ikke er vedtak. Prinsippene skal inngå i offentlige høringer knyttet til enkeltvedtak, forskrifter og lover og kan også brukes der et forvaltningsorgan gir en uttalelse til en sak.
Prinsippene brukes sammen med annet regelverk (både naturmangfoldloven, og plan- og bygningsloven og andre lover). Prinsippene skal både brukes for å tilrettelegge et beslutningsgrunnlag, det vil si at man innhenter relevant kunnskap om naturmangfold som er utarbeidet og som er tilgjengelig. Prinsippene gir her veiledning i hva slags kunnskap en beslutning bør bygge på når det gjelder hensynet til naturmangfoldverdier.
Prinsippene skal også legges til grunn som retningslinjer i den konkrete vurderingen av saken. Det betyr at vurderingene og vektleggingene av prinsippene med tanke på naturmangfoldet skal veies mot andre momenter i saken. Når det fattes vedtak, skal det fremgå av vedtaket at prinsippene er vurdert og hvordan de er vurdert og vektlagt. Dette kan for eksempel fremgå av en saksfremstilling. Det er en fordel om prinsippene drøftes sammen med for eksempel den loven vedtaket fattes etter, fremfor at de kommer på slutten av saken.
Når det offentlige skal ta en beslutning som berører naturmangfold, skal det fremgå hvordan prinsippene er vurdert og vektlagt. Dersom de ikke er relevante for saken, kan dette skrives i for eksempel et vedtak eller en saksfremstilling. (Der beslutning ikke forankres skriftlig, vil det sannsynligvis ikke være noe krav om at det fremgår skriftlig at prinsippene er vurdert).
§ 8 innebærer først og fremst at en sak skal bygge på eksisterende og tilgjengelig vitenskapelig og erfaringsbasert kunnskap om naturmangfoldet. Når en bygger på denne kunnskapen, og har brukt denne kunnskapen i saken, vil § 8 normalt være oppfylt. I noen tilfeller trengs det også ny kunnskap. Dersom eksisterende kunnskap er mangelfull, må en vurdere om det er fare for skade på naturmangfoldet. Føre-var-prinsippet i § 9 innebærer at en kan si nei til en søknad dersom det ikke er tilstrekkelig kunnskap og fare for stor skade på naturmangfoldverdier.
Dersom prinsippene ikke er vurdert eller vektlagt i saken, vil det være en saksbehandlingsfeil som i ytterste konsekvens kan gjøre vedtaket ugyldig. Hvis vedtaket blir påklaget eller dersom et overordnet forvaltningsorgan tar opp saken av eget tiltak, vil det kunne bli vurdert om saksbehandlingsfeilen kan ha hatt betydning for utfallet i saken. Dersom feilen kan ha virket inn, kan vedtaket være ugyldig.
Høyesterett har i en dom i RT 2009 s. 661 (Husebyskogen) blant annet uttalt at ”Der saksbehandlingsfeilen har ledet til mangelfullt eller uriktig avgjørelsesgrunnlag på et punkt av betydning for vedtaket, eller feilen på annen måte innebærer tilsidesettelse av grunnleggende fordringer til forsvarlig behandling, skal det gjennomgående nokså lite til. Sammenholdt med de interesser som skal ivaretas gjennom reglene om konsekvensutredning, og den komplekse utredningsprosessen det der legges opp til, vil veien frem til ugyldighet derfor kunne være kort når saksbehandlingsfeilen består i manglende eller mangelfull konsekvensutredning. Men noen automatikk er det ikke tale om.”
For overordnede myndigheter og eventuelle klagere, vil det være en fordel at de ser at prinsippene er vurdert og vektlagt. Da unngår en kanskje klage fra for eksempel en miljøvernorganisasjon eller at et overordnet forvaltningsorgan tar opp saken.
Det er ingen begrensning i kommunens myndighetsområde som planmyndighet innenfor kommunens samlede areal, - også sjøarealet ut til en nautisk mil utenfor grunnlinjene. Dette er uavhengig av om kommunen lager plan ut til en nautisk mil utenfor grunnlinjene eller ikke.
Alle lovens bestemmelser gjelder norsk landterritorium, inkludert innsjøer og vassdrag, og i territorialfarvannet ut til 12 nautiske mil. I sonen mellom 12 og 200 nautiske mil gjelder
§ 1. (lovens formål)
§ 3. (definisjoner)
§ 4. (forvaltningsmål for naturtyper og økosystemer)
§ 5. (forvaltningsmål for arter)
§ 7. (prinsipper for offentlig beslutningstaking i §§ 8 til 12)
§ 8. (kunnskapsgrunnlaget)
§ 9. (føre-var-prinsippet)
§ 10. (økosystemtilnærming og samlet belastning)
§ 14. (vektlegging av andre viktige samfunnsinteresser og samiske interesser)
§ 15. (forvaltningsprinsipp)
§ 16. (høsting av vilt og lakse- og innlandsfisk)
§ 57. (forvaltning av genetisk materiale)
§ 58. (uttak og utnyttelse av genetisk materiale fra naturen)
Fins en forekomst av en utvalgt naturtype innenfor et eksisterende verneområde, vil reglene om områdevern i kapittel V og verneforskriftene gå foran reglene om utvalgte naturtyper. Det betyr at reglene i §§ 49 til 53 ikke gjelder for slike forekomster.
Bestemmelsene om forvaltning av forekomster av utvalgte naturtyper i naturmangfoldloven kap. VI er ingen selvstendig vedtakshjemmel, og kommer til anvendelse ved beslutninger av offentlige myndigheter etter annet regelverk når beslutningen berører slike forekomster. Sentrale regelverk vil her være plan- og bygningsloven, men også en rekke tillatelsesordninger etter annet regelverk vil bli berørt av ordningen. Dette gjelder blant annet vegloven, energiloven, vannressursloven, havressursloven, akvakulturloven, havne- og farvannsloven, jordloven, skogbruksloven, mineralloven, forurensningsloven og kulturminneloven, samt beslutninger etter andre bestemmelser i naturmangfoldloven selv (for eksempel § 30 om utsetting av fremmede organismer).
Ved beslutninger som berører en forekomst av en utvalgt naturtype, skal det alltid tas særskilt hensyn til denne, slik at forringelse av naturtypens utbredelse og forekomstenes økologiske tilstand unngås, jf. naturmangfoldloven § 53 andre ledd. At det skal tas «særskilt hensyn» innebærer at hensynet til forekomsten skal veie tungt i vurderingen av utfallet av saken. Dette innebærer imidlertid ikke at det i alle tilfeller skal ha avgjørende betydning. Her kan det oppstå mål- og interessekonflikter som tilsier at enkeltforekomster av en utvalgt naturtype kan forringes eller ødelegges. Hensynskravet har betydning for om det kan gjøres inngrep i forekomsten, lokalisering av tiltaket eller bruken, og om det skal gis vilkår for en tillatelse.
For jord- og skogbrukstiltak som ikke krever tillatelse etter jordloven eller skogsbruksloven og som berører en forekomst av en utvalgt naturtype pålegger naturmangfoldloven § 55 (jordbrukstiltak) og § 54 (skogbrukstiltak) en meldeplikt (søknadsplikt) for tiltakshaver til kommunen. Meldeplikten gjelder ikke tiltak som i handlingsplanen for naturtypen angis som positive for naturtype. Det er imidlertid meldeplikt for alle andre tiltak som ikke beskrives i handlingsplanen, eller som beskrives som tiltak som er egnet til å endre karakteren eller omfanget av en forekomst av en utvalgt naturtype. Innen tre uker etter at meldingen er mottatt, skal kommunen vurdere om tiltaket kan tillates, eventuelt på vilkår, eller nektes, jf. forskrift om utvalgte naturtyper § 4 andre ledd første punktum. Det er viktig å være klar over at tiltaket ikke kan utføres før tilbakemelding foreligger.
Les mer om handlingsplaner for utvalgte naturtyper.
Kommunens avgjørelse er et enkeltvedtak etter forvaltningslovens regler som kan påklages av tiltakshaver eller andre med rettslig klageinteresse. Klage over tillatelse eller avslag på en tillatelse til skogbrukstiltak kan påklages til Direktoratet for naturforvaltning, jf. naturmangfoldloven § 62 tredje ledd. Klage over tillatelse eller avslag på en tillatelse til jordbrukstiltak kan påklages til Statens landbruksforvaltning, jf. kgl. res. 12. mai 2011 som legger klagemyndigheten til Landbruks- og matdepartementet (som ved forskrift 20. juni 2011 nr. 700 har delegert myndigheten til Statens landbruksforvaltning) og naturmangfoldloven § 62 tredje ledd.
Naturmangfoldloven § 56 første ledd første punktum bestemmer at tillatelser til tiltak i forekomster av utvalgte naturtyper skal kunngjøres i minst en avis som er alminnelig lest på stedet, eller på den måte som følger av den enkelte lov.
Kunngjøringsplikten etter naturmangfoldloven er subsidiær i forhold til en eventuell kunngjøringsplikt etter annen lov. Dersom den lov som er hjemmelsgrunnlag for tillatelsen har regler om kunngjøring av tillatelser, kan kunngjøringen skje i samsvar med reglene i hjemmelsloven, forutsatt at det framgår av kunngjøringen at tillatelsen gjelder tiltak i en utvalgt naturtype.
Ved inngrep i utvalgte naturtyper i sjø kan kunngjøring skje på den måte som er hensiktsmessig for at berørte interesser kan bli kjent med tillatelsen, jf. § 56 første ledd andre punktum, dvs. ikke nødvendigvis ved kunngjøring i avis.
Plikten til å foreta kunngjøring påligger den myndighet som har gitt tillatelsen til tiltaket.
Klage over vedtak som berører utvalgte naturtyper følger de alminnelige regler for klage etter vedkommende regelverk, dvs. forvaltningsloven og eventuelle særregler gitt i eller i medhold av vedkommende særlov. Hovedregelen er at alle enkeltvedtak kan påklages til overordnet forvaltningsorgan av enhver med rettslig klageinteresse innen lovens frist. Statlige instanser har i utgangspunkt ikke klagerett etter forvaltningslovens regler. En klagerett for statlige instanser må derfor framgå av den enkelte særlov.
Der det ikke er krav om tillatelse ved handlinger eller tiltak som berører en utvalgt naturtype, kommer § 53 første ledd inn. Denne bestemmelsen presiserer aktsomhetsplikten i § 6, og innebærer at tiltakshaver skal ta særskilt hensyn til forekomsten av den utvalgte naturtypen for å unngå at den skades eller forringes. For å være sikker på å overholde aktsomhetsplikten i § 6, jf. § 53, bør for eksempel derfor en hageeier ikke hogge en hul eik før dette er avklart med Fylkesmannen. (Dette er i utgangspunktet ikke et søknadspliktig tiltak etter plan- og bygningsloven dersom det ikke er spesifisert i reguleringsbestemmelsene.)
Når Fylkesmannen får henvendelser fra grunneiere og andre knyttet til tiltak i forekomster av utvalgte naturtyper er det viktig at Fylkesmannen bistår vedkommende i å avklare om de overholder aktsomhetsplikten eller ikke. Fylkesmannen bør ved slike henvendelser gjøre en konkret vurdering av faktum i saken og gi en tilbakemelding på hva som etter Fylkesmannens oppfatning er i samsvar med aktsomhetsplikten og hva som ikke er det. En slik tilbakemelding er ikke å anse som et enkeltvedtak.
Denne bestemmelsen sikrer at overordnet miljømyndighet skal få uttale seg om klagen, dersom en tillatelse eller avslag på en tillatelse til tiltak i en forekomst av en utvalgt naturtype påklages. Utvelgelsen av en naturtype innebærer at det skal tas særskilt hensyn til den, og uttalelsen fra overordnet miljømyndighet skal bidra til at klagesaken er så godt opplyst som mulig før vedtak fattes.
Det fremgår ikke av bestemmelsen på hvilket stadium i klagesaken overordet miljømyndighet skal uttale seg. Ettersom avgjørelser i klagesaker normalt vil medføre at det tas endelig stilling til hva som skal skje med den aktuelle forekomsten, er det hensiktsmessig at klageinstansen selv forelegger saken for overordnet miljømyndighet.
Overordnet miljømyndighet skal alltid få mulighet til å komme med en uttalelse, men har ingen plikt til å avgi uttalelse. Dette gjelder både ved klage på tillatelse og klage på avslag på en tillatelse i en utvalgt naturtype. Verken loven eller dens forarbeider sier noe om hvilken vekt uttalelsen fra overordnet miljømyndighet skal ha. Klageinstansen har derfor ingen plikt til å ta hensyn til en uttalelse fra overordnet myndighet, men retningslinjene i NML § 53 tredje og fjerde ledd er bindende også for klageinstansen (se også Håndbok 31 - 2011 s. 26).
Det er den miljøvernmyndigheten som er overordnet den som har vært inne i prosessen i første instans (se også Håndbok 31 - 2011 s. 25). Dersom miljøvernavdelingen til fylkesmannen har gitt en uttalelse til en dispensasjonssak eller vært involvert i en reguleringsplan har de vært inne i prosessen. I de tilfeller vedtaket senere blir påklaget må fylkesmann/settefylkesmann forelegge saken for DN som da er overordnet miljømyndighet til uttalelse.
Der hvor fylkesmannen gir generelle råd og veiledning om for eksempel hvordan regelverket er å forstå, kan de selv gi uttalelsen som overordnet miljømyndighet.
Dersom iverksetting av tillatelsen til inngrep i en forekomst av en utvalgt naturtype gir uopprettelig skade eller tap har underinstansen, klageinstansen eller annet overordnet organ mulighet til å beslutte at et vedtak ikke iverksettes før klagefristen er ute eller klagen er avgjort, jf.fvl. § 42. Den beslutningen som fattes er en prosessuell avgjørelse som ikke kan påklages.
Oppdatert: 27.01.2012
