Sitkagran har sitt naturlige utbredelsesområde på vestkysten av Nord-Amerika. Arten kom til Norge rundt 1890 og ble plantet i Trøndelag og på Vestlandet. Utplantingen skjøt fart fra tidlig på 1950-tallet. Sitkagran er vind- og salttolerant og vokser raskt. Dette treslaget er også grein- og barrik, noe som gjør at Sitkagran utkonkurrerer stedegne arter.
Sitkagran (Picea sitchensis) tilhører furufamilien (Pinaceae), og er et stort bartre som i Nord-Amerika blir 50-70 m høyt, unntaksvis opp mot 100 m, og har en stamme som i diameter (dbh) er opptil 5 meter. Dette gjør arten til den største i gran slekten og det tredje høyeste bartreet i verden. I Norge kan arten bli over 40 m høy.
Barken er tynn og skjellete, flasser av i små sirkulære plater 5-20 cm på tvers. Nålene er blågrønne, stive og spisse og blir 15-25 mm lange. Nålene har to kvite bånd (spalteåpninger) på undersiden, som vender oppover ved basis. Konglene er hengende, lysebrune eller gulbrune, slanke og sylindriske. De er 5-10 cm lange og 2 cm brede når de er lukket. Frøene er svarte, ca. 2.2 mg tunge, 3 mm lange og med en slank 7-9 mm lang lys brun vinge. Sitagran kan bli over 700 år gammel.
Opprinnelig kommer sitkagran fra vestkysten av USA og Kanada, og finnes fra California i sør til Alaska i nord. Den nordvestlige utbredelsesgrensen ligger ved Kodiak øya i Alaska og den sørøstligste i nærheten av Fort Bragg i nord California. Utbredelsen er først og fremst knyttet til en stripe på et par kilometer langs kysten, men i noen områder vokser den mer enn 80 km fra Stillehavskysten. Den har blitt registrert voksende på høyder opp til 900 m over havet i det sørlige Alaska, men forekommer vanligvis på høyder under 300 m.o.h.
Sitkagran ble først innført i Europa på slutten av 1800 tallet. De første spredde utplantingene i Norge var i Vest-Norge på slutten av 1800 tallet, Haugesundtraktene og litt senere ved Fløien i Bergen.
Plantemateriale fra hele det naturlige utbredelsesområdet er benyttet i Norge, men det meste kommer fra sørøstlige deler av Alaska. På grunn av begrenset tilgang til frø var bruken av treslaget liten fram til 1950-tallet, da norske bestander etter hvert ble frøbærende. I perioden 1960-75 var utplantingen av sitkagran på sitt høyeste, og det ble utplantet nesten 25 000 dekar årlig. Derfor må mange av disse plantefeltene betegnes som relativt unge.
Mesteparten av dette er utplantet i kyststrøkene fra Vest-Agder til og med Troms, og det er estimert at det nå er totalt utplantet ca. 500 000 daa med sitkagran i Norge. Størst er arealet i Nordland (ca. 137 000 daa), deretter følger Hordaland (ca. 66 000 daa), Møre og Romsdal (ca. 61 500 daa) og Rogaland (ca. 54 000 daa).
Beregninger foretatt i Norge viser at produksjonen for en bestand vil være på topp mellom 70 – 160 år etter utplanting, avhengig av hvilken bonitet plantefeltet ligger på. Tilveksten av sitkagran estimeres til ca. 600 000 kubikkmeter pr. år, og det største volumet finnes i skog med alder mellom 30-40 år (ca. 2,5 millioner kubikkmeter).
Treslaget er tilpasset et oseanisk klima, og er dermed svært vind og salttolerant. Dette skaper et stort konkurransefortrinn langs kysten vår. Treet vokser raskt og setter kongler tidlig (etter 5-10 år). Frøene har liten vekt og spirer lett, og det er registrert mellom 3-400 frøplanter pr m2. Lav frøvekt gjør at evnen til lang distansespredning er stor, noe som bidrar til vekst i bestandene og utvidelse av utbredelsesområdene. Sannsynligheten for etablering er i stor grad avhengig av arealbruken rundt plantefeltene. Redusert beitetrykk, opphør av beiting, slått og lyngbrenning kan medføre at etableringen øker og at man får en raskere spredning til arealene rundt.
Store arter er arealkrevende og dette gjelder spesielt trær. Effektene disse vil ha i økosystemet er også svært avhengig av alderen på utplantingen, hvor tett treene er plantet, antall og størrelsen på forekomstene og risikoen for spredning fra forekomsten. Sitkagrana er grein- og barrik noe som utestenger mesteparten av lyset ned til bunnsjiktet.
Sitkagran vokser raskere enn våre stedegne treslag og kan gjennom sin toleranse for vind og sjøutsatte områder, etablere seg ved hjelp av mennesket eller gjennom naturlig frøspredning, gjerne i landskap som er treløse (eksempel kystlynghei og naturbeitemarker, både på fastlandet og øyer og holmer m.v.).
Gjengroing av åpne arealer i lavlandet både av fremmede treslag og av naturlig stedegne arter er et økende problem. I disse naturtypene finnes det mange stedegne arter som er oppført som truet i Rødlisten for 2011, og etablering av sitkagran vil ytterligere true disse. Den tette skogen og de spisse nålene vanskeliggjør også aktivt friluftsliv i områder med utplantinger av sitkagran.
I områder der sitkagran truer stedegne arter eller andre natur- eller friluftsverdier, anbefales å fjerne sitkagran. Når en klipper og kapper sitkagran er det viktig at en kapper under nederste grein (ofte gjemt i lyngen), ellers kan treet leve videre. Hogstavfall bør fjernes. Oppflising av hogstavfall kan være aktuelt (dette er gjennomført av SNO ved fjerning innenfor verneområder). I tillegg må tiltaket følges opp i mange år for å luke ut frøplanter. Aktiv skjøtsel er også et tiltak som må vurderes, spesielt i naturtyper som krever dette. Kontinuitet i beiting og slått er viktige tiltak som reduserer etablering og veksten.
