Kalde, norske vintre har bidratt til å stoppe stillehavsøstersens fremmarsj, men den gir seg ikke uten kamp.
Stillehavsøstersen er en fremmed art som har etablert seg i norske farvann de siste årene. Både i antall og utbredelse har arten vokst urovekkende fort og det gir grunn til bekymring. Stillehavsøstersen er registrert på Norsk svartliste (2007) som en høyrisiko-art, dette fordi den antas å ha en negativ effekt på naturlige arter og økosystem. I Norge er østersen blitt påvist siden 2002, da først i Vestfold. Nesten ti år senere har den spredt seg til flere lokaliteter langs norskekysten, med dokumenterte bestander i Telemark, Aust-Agder, Østfold, Buskerud og Akershus (Kilde: Årsrapport 2010).
I mange av tilfellene er det påvist flere generasjoner og på enkeltlokaliteter tettheter på opptil 31 skjell per kvadratmeter, og enkelte ganger bestander på mer enn 1000 individer. Siste tellinger, foretatt i 2010 og 2011, viser at bestanden av stillehavsøsters synker på de fleste stedene hvor arten tidligere er dokumentert. Trolig er det to kalde vintre på rad som har tatt knekken på de fleste individene. På flere av stedene har vannet vært islagt og dette har bidratt til å stoppe stillehavsøstersens fremmarsj.
Målinger gjort i 2011:
|
- Det er positivt at det er klar nedgang på flere lokaliteter, sier Eva Degré, sjef for marin seksjon i Direktoratet for naturforvaltning.
Tilbakegangen til stillehavsøstersen kan gi bedre vekstvilkår for flatøstersen som finnes naturlig langs kysten. Utfordringen knyttet til den uønskede slektningen er likevel ikke over. En sommer med gunstige temperaturer kan føre til en ny oppblomstring av stillehavsøsters, spesielt hvis den etterfølges av en mild vinter.
- Det at kalde vintre kan påvirke er bra, men når vi samtidig vet at varmere somre og vintre med lite is kan gi en oppblomstring, betyr det at vi fortsatt må følge med på utviklingen og vurdere om det er behov for tiltak på enkelte plasser, sier Degré.
Nå som stillehavsøstersen er etablert i norsk fauna vil den trolig aldri forsvinne helt. Det er vanskelig å iverksette tiltak mot en art som sprer yngel i vannmassene og dermed kan være overalt.
- De eneste tiltakene vi ser for oss er å rydde skjell i områder hvor den har etablert seg i stort antall og vil ha størst konsekvens. Fra Nederland har vi sett eksempler på at stillehavsøstersen kan danne tette, sylskarpe matter som ødelegger andre habitater og som også kan ødelegge badestrender. Naturen må nok spille en viktig rolle i kampen mot østersens utbredelse, sier Degré.
