Ofte planlegges flere vindkraftanlegg innenfor samme region, og noen ganger er det kun snakk om få kilometers avstand mellom anlegg. De samlete konsekvensene på miljøet fra flere vindkraftanlegg kan være større enn summen av påvirkningen fra enkeltanleggene.
Dersom ett enkelt anlegg bygges i et populært friluftslivsområde, finnes det ofte et alternativt område for brukerne, og konsekvensene blir akseptable. Dersom også det alternative området utbygges med vindkraft, blir konsekvensene dramatisk større. Også når det gjelder landskap, vil overlappende visuelle influenssoner kunne bidra til å øke konfliktpotensialet mer enn konsekvensene av hvert anlegg vurdert isolert.
Enkelte arter og naturtyper vil være spesielt utsatte for samlet belastning, fordi de systematisk befinner seg i den type områder som er godt egnet for vindkraft, eller fordi de er spesielt sårbare for menneskelig aktivitet og store arealinngrep. For eksempel finnes det havørn i eller nær de aller fleste vindkraftanleggene nær kysten. Den samlete belastning på denne arten kan derfor bli stor om mange av anleggene blir realisert. Naturmangfoldloven stiller krav om at et økosystem skal vurderes ut fra den samlete belastning som økosystemet er eller vil bli utsatt for (§ 10).
For å gjøre det lettere å vurdere om samlet belastning er en aktuell problemstilling, har DN utarbeidet regionvise kart som viser planområdene for alle eksisterende og planlagte vindkraftanlegg i Norge, både landbaserte og anlegg off-shore. Kartene er basert på de planområdene som er definert i søknader og meldinger. Du finner lenke til alle kartene i høyremenyen på denne siden. Kartene oppdateres ca. to ganger per år. Ved behov for oppdateringer ut over dette, kan DN kontaktes direkte.
De direkte fysiske inngrepene for én turbin (2,5–3 MW) er anslått til 10-15 da, tilsvarende 3-5 da pr MW. Beregningene baserer seg på følgende: oppstillingsplass (800-1000m2), internveg pr. turbin (700-1000 m, bredde 10 m), andel av atkomstveg, andel av drifts/vedlikeholdssenter m/trafo, andel av masseuttak og massedeponi.
Dersom vi tar utgangspunkt i det “offisielle” planområdet for et vindkraftverk, varierer det avsatte arealet fra om lag 0,5 kvadratkilomener for de minste anleggene til mer enn 100 kvadratkilometer for de største. Hvis vi summerer det avsatte arealet for alle bygde og konsesjonsgitte landbaserte vindkraftanlegg i Norge pr. 1.1.2012, kommer vi fram til et areal på 365 kvadratkilometer. Dersom vi inkluderer også de omsøkte og meldte blir totalarealet på 2011 km2. Det tilsvarer nesten Vestfold fylke (2219 km2).
Det er få tekniske inngrep som vises bedre på lang avstand enn vindturbiner. Det vil under optimale værforhold ikke være vanskelig å se turbiner på over 30 kilometers avstand. I mange tilfeller vil imidlertid turbinene være skjult av terrengformasjoner, vegetasjon etc, og ikke være synlige selv på korte avstander. Til tross for gode synlighetsanalyser er det derfor vanskelig eksakt å beregne hvor stort areal – dvs. influensområde – som blir påvirket av vindturbinene.
Dersom vi legger en buffer på 10 eller 20 km rundt hvert planområde, gir dette derfor bare en indikasjon på hvor synlig et anlegg er. Det er likevel et grunnlag for å vurdere graden av samlet visuell påvirkning på nasjonalt eller regionalt nivå. Tradisjonelle synlighetsanalyser blir for kompliserte på et slikt nivå. 
