Skogen som vokser under vann er nesten like viktig for klimaet som den på landjorda. Problemet er at størrelsen på tareskogen har gått kraftig tilbake, ikke minst på grunn av kråkeboller.
Fakta* Før den industrielle revolusjonen ble karbondioksid (CO2) i atmosfæren regulert av naturlige prosesser. For 200 år siden utgjorde CO2 ca. 0,028 volumprosent av luften, mens i dag er konsentrasjonen steget til 0,038 prosent på grunn av menneskelig aktivitet. * Utslipp av klimagasser til atmosfæren som skyldes menneskelig påvirkning (spesielt CO2) er mye større enn opptak av CO2 på land og i havet. Økosystemer på land og i havet tar opp henholdsvis 29 og 28 prosent av alle klimagasser som slippes ut (fra industri, fossilt brensel og lignende) til atmosfæren. * Altså er land og hav buffere som motvirker noe av økningen av klimagasskonsentrasjoner i atmosfæren, men ikke nok til å hindre en global klimaendring. |
Langs kysten av Midt-Norge og Nord-Norge har kråkeboller (Strongylocentrotus droebachiensis) beitet bort mye tareskog som kunne ha bundet store mengder CO2. Sukkertaren (Saccharina latissima) utenfor Sørlandet og Vestlandet har også gått kraftig tilbake, med henholdsvis 80 prosent og 40 prosent. (Moy m.fl. 2008). Den er blitt overgrodd av trådalger, sannsynligvis på grunn av utslipp av næringsstoffer i havet og endrede klimaforhold.
De fire naturtypene sukkertare, stortare, tang og ålegras befinner seg langs kysten vår på et areal som totalt er beregnet til ca. 8000 kvadratkilometer. Det tilsvarer 80 millioner tonn biomasse.
– Beregninger viser at stortaren og sukkertaren, som utgjør 97 prosent av dette arealet, har mistet henholdsvis 2000 kvadratkilometer og 7800 kvadratkilometer av områdene den lever på. Totalt utgjør det 98 millioner tonn med tapt tareskog. Kråkebollene og trådalgene må ta mye av skylda, sier seksjonssjef Eva Degré i Direktoratet for naturforvaltning (DN).
Likevel er betydningen av marine plantesamfunn i karbonkretsløpet blitt ignorert globalt, og så langt har den heller ikke vært vurdert i Norge. En rapport Norsk institutt for vannforskning (NIVA) har laget på oppdrag fra DN viser at dagens tareskog binder opp 29 millioner tonn CO2. Hvis vi får gjort noe med risikofaktorene, og alle tareskoger vokser til i løpet av 20-40 år, vil de binde 65 millioner tonn CO2.
– Gevinsten på 36 millioner tonn CO2, viser at binding eller frigjøring av karbon fra marine naturtyper betyr mye for den totale balansen av karbon og klimagasser, sier Degré.
FN-rapporten ”Blue carbon” fokuserer på hva vegetasjon på grunt vann betyr for å binde og pumpe CO2 fra atmosfæren og ned i havet. Den forteller at de marine naturtypene langs norskekysten sannsynligvis har stor betydning. Her fungerer vegetasjonen som en ”CO2-pumpe”, som hvert år fjerner en ukjent mengde av gassen fra karbonkretsløpet ved å begrave den i havbunnen.
Utbredelsen av slik vegetasjon på grunt vann utgjør bare 0,05 prosent av vegetasjonen på land. Men siden tang, tareskog og ålegrasenger er blant klodens mest produktive økosystemer, omsetter de nesten like mye CO2 årlig som vegetasjon på land.
– Samtidig vet vi at vegetasjonen på grunt vann reduseres raskt på verdensbasis, opp til fire ganger raskere enn regnskogen, sier Degré.
Norge rapporterer et årlig regnskap for klimagassutslipp som følger internasjonale retningslinjer. I 2008 var det totale norske utslippet beregnet til 53,7 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Enheten tilsvarer den effekten en gitt mengde CO2 har på den globale oppvarmingen over en gitt tidsperiode. De øvrige drivhusgassene har et sterkere oppvarmingspotensial enn CO2, og utslipp av disse gassene omregnes derfor til CO2-ekvivalenter.
Ifølge Kyoto-protokollen kan endringer i CO2-opptak som omfatter bruk av areal, endringer i bruk av areal og skogbruk inkluderes i regnskapet. Skog er viktigst med tanke på å binde CO2, og i Norge var opptaket på 31,1 millioner tonn i 2008. Kyoto-protokollen har ikke åpnet for å inkludere CO2-opptak i havområder i det nasjonale regnskapet.
