Tørt klima og fast terreng gjør området populært for fjellvandring og toppturer, selv om mye stein og ur gjør det tungt å ta seg fram enkelte steder.
I våre dager er det først og fremst fjellvandrere som ferdes i Rondane.
Det finnes et nettverk av merkede stier og flere turisthytter. Det er muligheter for fiske og jakt av hare, rype og villrein. Husk fiskekort og jaktkort.
Fjellturismen i Rondane medfører stor ferdsel i perioder, og det er derfor viktig å ta hensyn til dyre- og plantelivet. Enkelte stier er lagt om de siste årene for å minke konfliktene med villreinens trekkruter og beiteområder.
Rondane er et utpreget høgfjellslandskap med hele ti topper på over 2000 m o.h. Fjellpartiene i de sentrale deler av nasjonalparken bærer mange spor etter istida.
Her har isen gravd ut dype botner, og breelver har skåret ut trange juv. I Døråldalen har smeltevann fra isen lagt opp store grusterrasser. På Skranglehaugan sør for Dørålseter finnes et underlig landskap med store søkk i terrenget – såkalte dødisgroper – dannet ved at isrester som lå i grusdekket smeltet bort.
Berggrunnen i Rondane er karrig og gir lite næring til plantelivet. Rondane inneholder alle de typiske artene for regionen, men er spesielt kjent som leveområde for en sårbar villreinbestand.
I enkelte lavereliggende områder finnes fjellbjørk, furuskog og små områder granskog, men det meste av nasjonalparken er snaufjell der hardføre planter som lav og lyng dominerer.
Kvitkrull og reinlav, som farger store deler av fjellviddene gulhvite, er en livsnødvendig beiteressurs for villreinen vinterstid. En av de få blomstene som klarer seg i høyfjellet er issoleia. Den er funnet i over 1700 meters høyde.
Rondane inneholder alle de typiske artene for regionen, men er spesielt kjent som leveområde for en sårbar villreinbestand. Villreinen som nå lever i atskilte områder i Rondane og på Dovrefjell, har tidligere hørt til en samlet stamme med årlige vandringer fra Rondane over Dovre og vestover i Sunndalsfjella. Bebyggelse, veger og jernbane har innsnevret leveområdene og skåret over vandringsvegene, og dermed delt den store stammen. Denne villreinen er siste rest av den opprinnelige ville fjellreinen som etter siste istid levde i store deler av Europa. Reinen er sårbar for forstyrrelser. Blir den skremt ofte nok, kan den begynne å sky viktige beiteområder. Gå rolig unna på lesiden dersom du kommer over beitende rein, eller stå stille til reinen har trukket seg vekk.
Helt siden steinalderen har folk oppsøkt Rondane og høstet av ressursene der. Jakt og fangst førte folk til fjells, og rester etter gamle fangstgraver og store fangstanlegg finnes i store deler av nasjonalparken.
Spor etter boplasser og gravrøyser er også funnet. Det er spesielt massefangstanleggene som er verdifulle og er av nasjonal betydning.
I nasjonalparken ligger blant annet massefangstanlegget ved Einsethøa i Grimsdalen, Storgrava i Haverdalen og konsentrasjoner av enkeltgraver ved Gravhø i Grimsdalen. Steinbuer, de fleste reist på 1800-tallet, hører med blant de nyere kulturminnene i området. De har vært jaktbuer for engelske lorder så vel som for eventyrsamleren Peter Chr. Asbjørnsen.
