Uberørt og uforstyrret natur er noe av det mest særpregede i norsk natur. For å styre påvirkning fra motorisert ferdsel har vi i Norge et generelt forbud mot motorferdsel i utmark og vassdrag.
Regelverket om motorferdsel i utmark gjelder for ferdsel til lands og i vassdrag. Det gjelder også for start og landing med luftfartøy i utmark. Skal vi bevare vår natur mest mulig fri for terrengskader, støy og forstyrrelser for dyr og mennesker, er det viktig at regelverket følges.
Motoriserte framkomstmidler i utmark og vassdrag tjener i mange tilfeller åpenbare nytteformål, dette ser vi blant annet i landbruket, skogbruk og nødvendig anleggsvirksomhet. Derfor finnes det en rekke formål som er unntatt fra forbudet mot motorferdsel, men innenfor visse aktsomhetsrammer.
Uavhengig av om du har hjemmel i lov for motorferdsel i utmark, eller du har fått dispensasjon fra kommunen, må du spørre grunneieren før du kjører. Grunneieren har alltid rett til å nekte motorisert ferdsel på sin grunn, se motorferdsellovens § 10. Retten er begrenset av nødrettslige forhold, som bergings- og redningsoperasjoner.
Kommunen er etter motorferdselloven av 10. juni 1977, og nasjonal forskrift av 15. mai 1988 (NF), gitt myndighet til å behandle søknader om dispensasjon fra det alminnelige forbudet mot motorferdsel i utmark. For motorkjøretøyer kan det gis dispensasjon etter nasjonal forskrift § 5 (nærmere angitt formål) og § 6 (ved særlig behov). For start og landing med fly og helikopter, og bruk av motorbåt i vassdrag, kan dispensasjon gis ved særlige behov etter lovens § 6.
Kommunen har videre adgang til å gi forskrifter etter lovens § 4 siste ledd (innskrenke bruken av motorbåt), etter § 5 a) og b) (landing med fly/helikopter og utvide bruken av motorbåt i vassdrag). Det kan også gi forskrifter etter § 3 annet ledd i nasjonal forskrift (begrense område, trasevalg, sesonglengde osv).
Kommunen skal samarbeide med fylkesmannen om eventuell opprettelse av isfiskeløyper, som vedtas av Direktoratet for naturforvaltning. I Finnmark og Nord-Troms skal kommunene samarbeide med fylkesmannen om opprettelse av åpne løyper for snøscooterkjøring, se nasjonal forskrift § 4. Også ved fastsettelse av områder for obligatorisk kjøretrening for snøscooterførere skal kommunene og fylkesmannen samarbeide. Områdene fastsettes av sistnevnte etter forslag fra kommunene, se nasjonal forskrift § 3 bokstav h).
Kommunen har gjennom sin rolle ansvar for at motorferdsel skjer i samsvar med lovens utgangspunkt og formål. Kommunen skal påse at motorferdselen i utmark og vassdrag reguleres ut fra et samfunnsmessig helhetssyn. Derfor skal naturmiljøet vernes om og trivselen fremmes. Gjennom sin saksbehandling skal kommunen også påse at lovens krav til aktsomhet er oppfylt, se lovens § 8. Ifølge loven skal all motorferdsel foregå aktsomt og hensynsfullt for å unngå skade og ulempe for naturmiljø og mennesker.
Nasjonale mål som er utarbeidet for friluftsliv og biologisk mangfold er nært knyttet opp mot temaet motorferdsel i utmark og skal være førende for forvaltning av motorferdsel i utmark.
Naturmangfoldlovens sentrale prinsipper for offentlig beslutningstaking skal legges til grunn ved all myndighetsutøving som berører natur. For vedtak om tillatelse til motorferdsel i utmark eller på islagte vassdrag innebærer dette at kommunen må gi en skriftlig begrunnelse. I hvert vedtak kommunen fatter må det framkomme hvordan forholdet til naturmangfoldlovens §§ 8-12 er vurdert. Det er i Rundskriv T-6/09 gitt en god forklaring på hvordan prinsippene kan brukes i motorferdselsaker.
Motorferdselregelverket innskrenker ikke grunneiers adgang til å forby eller begrense motorferdsel på egen eiendom. Kommunen bør derfor samarbeide med aktuelle grunneiere når generelle forskrifter skal utarbeides. Ved behandling av enkelte søknader som leiekjøring, bruk eller opprettelse av bestemte trasèer er samarbeidet mellom kommune og grunneier viktig. Ved enkelttillatelser etter søknad bør kommunen gjøre søker oppmerksom på at det også er nødvendig med grunneiers godkjennelse.
Med ”kommunen” menes i utgangspunktet kommunestyret. Kommunestyret kan imidlertid i noen tilfeller delegere sin myndighet til et folkevalgt organ eller til kommunal tjenestemann.
Ifølge nasjonal forskrift § 7 skal kommunene rapportere sin behandling av saker etter §§ 5 og 6. Rapporteringsformen fastsettes av Miljøverndepartementet. Rapporteringsplikten kan utvides til også å gjelde andre forhold knyttet til motorferdsel. Kommunenes rapportering skjer nå gjennom KOSTRA, og statistikk over kommunenes praksis legges ut på Statistisk sentralbyrå sine hjemmesider.
Gå til rundskriv T-1/96 Om lov om motorferdsel i utmark og vassdrag av 10. juni 1977 nr. 82 og til rundskriv T-6/09 Om endringer i Nasjonal forskrift for bruk av motorkjøretøyer i utmark og islagte vassdrag.
Økende fritidsbruk av motoriserte hjelpemidler innebærer en utvikling med negative konsekvenser. Motorisert ferdsel skaper støy og kommer derfor i konflikt med de viktigste kvalitetene ved friluftslivet, som stillhet og ro.
Kjøring på barmark fører til slitasje og skader på terrenget ved at belter og hjul etterlater seg merker og sår i naturen. I visse naturtyper som for eksempel myr, våtmark, sparsom og sentvoksende vegetasjon, kan sporene etter motorkjøretøy bli langvarige eller permanente.
I tillegg til skadene fra selve kjøringen, fører også bruk av motoriserte kjøretøy til økt aksjonsradius og dermed økt menneskelig aktivitet i naturområder som til nå har vært relativt uberørte.
Ett enkelt motorisert kjøretøy behøver isolert sett ikke å medføre vesentlig skade eller ulempe, men summen av mange kjøretøyer vil uten tvil være en belastning for naturen og friluftslivet. Det er derfor viktig at vi ikke ser på den enkelte tur isolert sett, men vurderer kjøringen i et helhetlig perspektiv. På den måten kan vi best følge opp intensjonene med bestemmelsene om motorferdsel i utmark. Dette er også i tråd med prinsippet om samlet belastning i naturmangfoldlovens § 10.
Utfordringene i kommunene vil være å:
Bidra til å nå overordnede mål om å begrense motorferdsel i utmark til et minimum
Skape forståelse for regelverket
Håndheve og praktisere regelverket i tråd med intensjonene med loven
