Kommunene er tillagt myndighet for ulike naturforvaltningsoppgaver, og oppgavene er i hovedsak knyttet til arealer og bruken av disse.
Tap av areal er utpekt som den største trusselen mot biologisk mangfold. I dag er ca. 14,3 prosent av det norske landarealet vernet. Den største andelen av det biologiske mangfoldet befinner seg på arealet som i dag ikke er vernet.
Den kommunale forvaltningen av disse områdene er derfor kritisk for i hvor stor grad Norge makter å videreføre det biologiske mangfoldet og sikre vilkårene for friluftslivet til generasjonene etter oss.
Kommunene har hovedansvaret for arealdisponeringen gjennom plan- og bygningsloven og skal, i tillegg til egne lokale utfordringer, ta nødvendige hensyn til nasjonale og internasjonale føringer innen naturforvaltning.
God kommunal ressurs- og arealplanlegging er et effektivt redskap for langsiktig naturforvaltning, der en kan sikre at så vel lokale behov som de overordnete nasjonale rammene og målene kan eltes sammen.
Både kommuneloven og plan- og bygningsloven gir kommunen stor myndighet og selvråderett, men det innebærer også at kommunene tar selvstendig ansvar for å ha nødvendig oversikt over egne areal- og naturressurser, herunder biologisk mangfold. Kommunenes kunnskap og tilnærming til disse spørsmålene vil være avgjørende i arbeidet med å ivareta det biologiske mangfoldet i de kommende årene.
I tillegg har kommunene et overordnet ansvar for forvaltning av arealene. Mens statlig politikk blir tatt vare på av en rekke forvaltningsenheter, og ofte framstår fragmentert sett fra et kommunalt synspunkt, er kommunenes forvaltning altomfattende.
Det målrettede offentlige satsingen på et helhetlig kommunalt miljøvern startet opp som en forsøksordning i 1987. Satsingen var et samarbeid mellom staten ved Miljøverndepartementet og Kommunenes Sentralforbund, og med deltakelse fra 91 kommuner. Forsøksordningen ble gjort om til en reform, MIK-reformen, som fra 1992 omfattet alle kommuner.
Reformen innebar at øremerkede tilskuddsmidler ble stilt til rådighet for å lønne en egen miljøvernleder i kommunene. Fra 1997 ble de øremerkede midlene lagt inn i rammetilskuddet fra staten. Kommunalt miljøvern ble en integrert del av kommunenes virksomhet.
Målsettingen med MIK-reformen var å etablere og utvikle miljøvern som et politikkområde i kommunen, og å utvikle et tverrsektorielt miljøansvar på kommunalt nivå.
