Den norske hubrobestanden blir nå regnet å være mellom 350-600 par, og arten er plassert som sterkt truet på den norske rødlista. Vi har derfor utarbeidet en handlingsplan for hubroen.
Hubroen (Bubo bubo) er vår største ugle og var tidligere en alminnelig hekkefugl i hele Norge til og med Troms. Fra slutten av 1800-tallet gikk bestanden kraftig tilbake på grunn av sterk menneskelig forfølgelse. Hubroen ble fredet i 1971, men tilbakegangen har likevel fortsatt. Hubroen er i dag mest tallrik langs kysten fra Vest-Agder til Helgeland.
Undersøkelser viser at et stort antall hubroer blir drept ved kortslutning eller jordslutning (elektrokusjon) i forbindelse med kraftlinjer, og dette antas å være den viktigste årsaken til hubroens fortsatte tilbakegang her i landet. Flere utenlandske studier bekrefter at dette er den største trusselen for hubroen.
Hubroen liker å sitte på traverser på stolper i åpne områder med få andre forhøyede sitteplasser. Når avstanden mellom de strømførende linene er kort, eller når avstanden mellom strømførende liner og en jordet enhet er kort, kan hubroen lett komme i kontakt med begge deler samtidig når den slår ut de store vingene. Dermed vil den bli drept av strømoverslag.
Det er kraftledninger med middels sterk spenning (22kV-132 kV) som er de farligste på grunn av konstruksjonen. Særlig farlig er stolpemonterte transformatorer og stolper hvor linene går over i en jord- eller sjøkabel.
Det er bare i områder med gode næringsforhold og tette bestander av hubro at det produseres et tilstrekkelig antall unger til at bestanden kan opprettholdes selv med en høy dødelighet grunnet kraftledninger.
Hubroen er også sårbar overfor menneskelig aktivitet nær reirområdet tidlig i hekkesesongen, og den skyr lett reiret ved forstyrrelse. Flere typer menneskelige inngrep, som bygging av hytter, naust, veier, fiskeoppdrettsanlegg og skogbruk, har fortrengt hubroen fra enkelte hekkeplasser eller medført dårlig reproduksjon.
En del planlagte vindkraftanlegg vil trolig medføre ytterligere belastning på hubroen. Manglende kunnskap om hekkelokaliteter for hubro i arealplanleggingen, og manglende hensyntaken til hubroen i slike saker, er også en viktig årsak til hubroens tilbakegang.
Det er også indikasjoner på at mangel på byttedyr kan være en vesentlig årsak til hubroens tilbakegang i noen områder, som tilbakegang av flere arter sjøfugl. Et annet tilfelle er på øyer ytterst på kysten, hvor hubroen enkelte steder helt overveiende lever av den store gnageren vånd. Etter at villminken etablerte seg langs kysten, må en anta at våndbestanden mange steder er blitt redusert, noe som kan ha ført til at hubroen har mistet en del av næringsgrunnlaget sitt.
Det er også kjent at forekomst av ”villsau”, utegangersau, har tatt i bruk hubroens reirplasser, som liggeområder tidlig om våren, og dermed fortrengt uglen fra disse stedene.
Samtidig er det kjent at gjengroing av kulturlandskapet har ført til tilbakegang av hubrobestanden i Rogaland. Samme forhold er også kjent fra utlandet. Noen busker og trær kan gi beskyttelse på reirplassen, mens for tett skog gir dårligere jaktområder.
I kystområder der hubroen i stor grad lever av sjøfugler, kan stor miljøgiftbelastning ha vært en medvirkende årsak til dårlig reproduksjon og tilbakegang for arten. Selv om de gamle miljøgiftene PCB og DDE nå forekommer i betydelig mindre mengder enn tidligere, dukker det stadig opp nye miljøgifter som for eksempel bromerte flammehemmere, som kan være farlige for en topp-predator som hubroen.
Handlingsplanen for hubro foreslår følgende tiltak:
