Hortulan (Emberiza hortulana) er en av de mest truede fugleartene i Norge. Vi har derfor utarbeidet en handlingsplan, og målet er å øke bestanden av den sjeldne fuglen.
For hundre år siden hekket arten tallrikt over det meste av Sørøst-Norge, opp til Vågå, Hjerkinn og Tolga. Fra 1950-tallet har arten gått gradvis tilbake. Den har forsvunnet i fylke etter fylke, til den i dag kun hekker i fire kommuner i Hedmark. I prosjektet ”Hortulan i Norge” fulgte Svein Dale og studenter ved Universitetet for miljø- og biovitenskap artens utvikling fra 1996-2006. I denne perioden sank antall territorielle hanner fra 240 til rundt 100. De tre årene 2009-11 er bestanden fulgt som en del av handlingsplanen for hortulan. Dessverre har nedgangen akselerert, med henholdsvis 68, 49 og 29 hanner med faste territorier.
Tilbakegangen for arten i Norge, så vel som i resten av Vest-Europa, skyldes antakeligvis intensiveringen i jordbruket og store endringer i jordbrukslandskapet. Alt tyder på at det var bruk av kvikksølvbeiset såkorn som startet tilbakegangen her i landet. Hortulan, gulspurv, duer og mange andre frøspisere hadde en rask nedgang i bestandene, og stoffet ble snart forbudt. Men hortulanen tok seg ikke opp igjen. Årsakene til dette er sammensatte. Trolig har både endringer i kulturlandskapet, ugunstige forhold og fangst i rasteområdene, og negative endringer i overvintringsområdene i Afrika spilt en rolle.
Hortulanen hekker i eller i tilknytning til kulturlandskap. Hekkeplassene kan se ulike ut, men felles er soleksponerte flater med lite eller ingen vegetasjon. De vegetasjonsfattige elementene kan være
I 1976 skjedde det noe som skulle få uventet betydning for hortulanen. Den 30. juni brant det vel 9 kvadratkilometer furudominert skog like sørøst for Elverum. Den 14. juni 1981 sang det minst tre hanner på brannfeltet, og arten var også sett der tidligere år, altså få år etter brannen. Allerede i 1984 ble bestanden anslått til 50-100 syngende hanner.
Både i 1987 og 1988 ble hele feltet taksert én gang, begge år med resultatet 48 syngende hanner. Basert på resultater av forsøk med takseringseffektivitet, ble antall territorier beregnet til ca. 80. På det som er igjen av brannflata, er det bare så vidt arten sees i dag.
Prosjektet ”Hortulan i Norge” viste at skjev kjønnsfordeling i den voksne bestanden er et problem. Fenomenet blir forklart ved at de unge hunnene i større grad enn hannene sprer seg ut fra det stedet de er klekt. Mens de unge hannene stort sett returnerer til artens isolerte utbredelsesområde i Elverum/Solør, vil en viss andel av de unge hunnene aldri komme tilbake.
Dette er en normal atferd hos spurvefugl, og hos en jevnt utbredt art er det et trekk som evolusjonen har utviklet for å hindre innavl. I og med at den norske hortulanbestanden er geografisk isolert, har dette blitt enda en negativ faktor, som trolig har akselerert tilbakegangen. De nærmeste bestandene i Sverige er små og altfor langt unna til at innvandring derfra kan bremse den negative utviklingen. Resultatet er at man i i dag ser mange hanner som sitter på tilsynelatende gode hekkelokaliteter, uten at det dukker opp noen hunn.
