| Art |
Kommune |
Beskrivelse |
|
|
Barkhårstjerne (Syntrichia virescens)er en mose som vokser i små puter på større lauvtrær. Den liker seg i kulturpregete miljøer og er avhengig av at det finnes store tuntrær, parktrær og lignende. Eneste funn de seinere år er fra Kroppan i Trondheim. Barkhårstjerne vil være sårbar hvis trær felles uten at den finnes på egnede trær i nærheten. Den er ført opp i rødlista som "sårbar". Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Artsdatabanken | |
|
|
Rognelundlav (Bacidia absistens) er en kystart som spesielt er funnet på gamle rogner og osper i fuktig blandingsskog med bartrær. Grunnen til at denne arten står som ”sårbar” på rødlista er at den er utsatt for uttørking i forbindelse med hogst. Dessuten forynges det altfor få rogner og osper i store områder på grunn av overbeite fra hjort og elg. Det er en direkte trussel mot arten både at den blir spist, og at den ikke finner nye trær å vokse på. Hemne kommune har en forekomst i naturreservatet på Rostøya. Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Artsdatabanken | |
|
|
Stæren (Sturnus vulgaris) er kjent for de fleste, og hekker vanlig i kulturlandskap og andre åpne områder over det meste av landet. Som andre fugler tilknytta kulturlandskapet har stæren har gått til dels kraftig tilbake over hele Europa. Også i Norge og i våre naboland har det vært en markant tilbakegang. Stæren står i rødlista oppført som "nær truet". Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Artsdatabanken | |
|
|
Toppstarren (Carex paniculata) trives i næringsrike sumper, tjern og myrområder. Den har et 50-talls kjente voksesteder i landet, i kyststrøk fra Østfold til Nord-Trøndelag. Toppstarr er utryddet mange steder, særlig på grunn av myrgrøfting, men betraktes foreløpig bare som "nær truet". På Hitra er den kjent f.eks. fra Kovavatnet. Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Artsdatabanken | |
|
|
Storspoven (Numenius arquata) hekker over det meste av landet, mest vanlig i kyststrøk, men også mange plasser i innlandet. Den har tilhold i åpent landskap, både i heilandskap langs kysten, på myrer og på dyrkamark. Storspoven er i tilbakegang både i Norge og i våre naboland. De fuglene som hekker på dyrkamark er svært utsatt i forbindelse med slått, og har lett for å få ødelagt hekkingen. Storspoven er trekkfugl, og den kjente lyden av storspove er et kjært vårtegn mange steder. Storspoven står i rødlista som "nær truet". Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Artsdatabanken | |
|
|
Stor seljeglassvinge (Sesia bembeciformis) er kun funnet én gang i Norge, i Ørland kommune. Denne svært karakteristiske "vepseaktige" sommerfuglen er tegnet i svart og gult, med gjennomsiktige vinger ("glassvinge"). Arten er tilknyttet spesielt til grov selje, der arten kan leve opp til 3-4 år før den kommer ut som voksent individ. Arten er muligens oversett, men sannsynligvis også truet på grunn av hogst av grove seljer. Arten er derfor oppført i rødlista som "sterkt truet". Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Artsdatabanken | |
|
|
I Agdenes kommune finnes granbendellaven (Bactrospora corticola) på gamle grantrær i den fuktige granskogen langs Ingdalselva. Granskog på middels og høg bontet i kystområder er typiske voksesteder for arten, og derfor har den gått mye tilbake i Norge på grunn av hogst. lararten er oppført i rødlista som "sårbar" Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Artsdatabanken | |
|
|
Klostertustmose (Tortula obtusifolia) har sin eneste sikre forekomst i Norge knyttet til Reinsklosteret i Rissa. Her blir den fulgt nøye av forskere fra Vitenskapsmuseet i Trondheim. Det må tas hensyn til mosen når man forvalter ruinene, og klostertustmose er ført opp som "sårbar" i rødlista. Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Artsdatabanken | |
|
|
Meldråpelav (Cliostomum leprosum). En del lavarter er typiske for gamle, grå skjeggegraner i naturskog. Noen av disse har blitt sjeldne. En slik urskogsart er meldråpelav. Den velger alltid de grøvste og eldste granstammene i slik skog. I Bjugn kommune finnes meldråpelav i flere eldgamle granbestand. Arten er oppført i rødlista som "sårbar". Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Artsdatabanken | |
|
|
Huldretorvmose (Sphagnum wulfianum) vokser i myr og fuktig skog, der den liker sure forhold og stabil fuktighet. Det er flere funn av den i Åfjord. Huldretorvmosen er sårbar for drenering av fattigmyrer, eventuelt torvtekt eller kalking. Arten er oppført som "sterkt truet" i rødlista. Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Artsdatabanken | |
|
|
Makrellterna (Sterna hirundo) hekker langs hele norskekysten, fra svenskegrensa til Finnmark, men blir gradvis mer sparsom nord for Helgeland. I de siste årene er det registrert markant bestandsnedgang i Sør-Norge. Makrellterna hekker i kolonier, og disse er sårbare for forstyrrelse i hekketiden. Makrellterna er oppført som "sårbar" i rødlista. Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Artsdatabanken | |
|
|
Kystdoggnål (Sclerophora peronella) tilhører de fasinerende knappenålslavene. Mange av disse har helt spesielle krav til biotop. Kystdoggnål vokser helst på gammel eller døende bark på undersiden av noe lutende, gamle lauvtrestammer i fuktig blandingsskog eller granskog. Arten er regnet som ”nær truet” i rødlista. Den har et par forekomster i Osen kommune. Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Artsdatabanken | |
|
|
Oppdalssildre (Saxifraga xopdalensis) er på verdensbasis så langt bare kjent fra seks fjell på østsiden av Drivdalen i Oppdal, fra Leirtjønnkollen til Sissihø. Den er knyttet til våte steder hvor snøen ligger lenge om våren. Som følge av uttørking av noen snøleier har den gått ut på omlag halvparten av de kjente voksestedene, og den betraktes nå som "sterkt truet". Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Artsdatabanken | |
|
|
|
Ulvelav (Letharia vulpina) er en av de mest kjente og fargesterke lavartene vi har. Den vokser alltid på gammel ved på levende eller døde furutrær i eldgammel skog. Ulvelav har fått sitt navn fordi den ble brukt som gift i ulveåte før i tiden. Arten har forsvunnet fra mange lokaliteter pga. skogbruk, og er derfor regnet som ”sårbar” i rødlista. Rennebu kommune har noen forekomster på Nerskogen. |
|
|
Den lille planten handmarinøkkel (Botrychium lanceolatum) er knyttet til eng- og beitemark i fjellskogsbeltet. Av alle kjente voksesteder antas den å være forsvunnet fra iallefall halvparten, og regnes nå som "sterkt truet". Truslene er først og fremst gjengroing som følge av endringer i jordbruk og beitetrykk. I Meldal er den kjent fra Vålåskaret. Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Artsdtabanken | |
|
|
Almekullsopp (Hypoxylon vogesiacum) vokser på alm i edellauvskog og i kulturlandskapet. Ofte er trærne styva (høstet greiner og lauv av til dyrefôr). Den er funnet i Orkdal tidligere, og forekomstene av alm bør kartlegges for å prøve å finne arten igjen. Almekullsopp kan være sårbar for skogsdrift og på sikt almedød, og er ført opp som "sårbar" i rødlista. Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Artsdatabanken | |
|
|
Sibirstjerne (Eurybia sibirica) var i Norge kjent fra seks bestander rundt Aursunden. Fire av disse forsvant ved at innsjøen ble regulert, og én forsvant ved oppdyrking. Den gjenværende lokaliteten, ved Sakrisvollen, hadde bare ett individ omkring 1970, og arten overlevde takket være intensiv, lokal skjøtsel og dyrking. Forsøk på utsetting ved uregulerte innsjøer i området har så langt vært mislykket. Arten er betraktet som "kritisk truet", og er fredet. Den er kommuneblomst for Røros. Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Artsdatabanken | |
|
|
Sprikesnøgras (Phippsia concinna) trives på våt jord eller grus på steder der snøen ligger lenge om våren i fjellet i Sør-Norge. Disse voksestedene har gått merkbart tilbake, og planten vurderes som "sårbar", særlig for ytterligere klimaendringer. I Holtålen er den kjent fra bl.a Kjølifjellet. Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Artsdatabanken | |
|
|
"Elvebredd-dvergedderkopp" (Caviphantes saxetorum) er kun funnet en gang i Norge, nærmere bestemt ved Gaula i Midtre Gauldal. Den er heller ikke funnet noe annet sted i Skandinavia. Denne lille edderkoppen lever på og i finkornet sand langs elvebredder med regelmessig oversvømmelse. Arten er tilsynelatende svært sjelden og dens levested trues av endringer i elveløp og andre menneskelige inngrep. Den er oppført i rødlsita som "sterkt truet". Norge har dessuten et spesielt nordisk forvaltningsansvar for arten. Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Artsdatabanken Faktaark (pdf-fil) | |
|
|
Korsandemat (Lemna trisulca) har tre adskilte vokseområder i Norge; nedre Østlandet, Trøndelag og indre Finnmark. Den trives i grunne og næringsrike vann. Den har vist tilbakegang i sør, men er forholdsvis stabil i nord, men regnes likevel for "sterkt truet". Planten er veldig sårbar for terrenginngrep, endringer i vannstand og vannkjemi. I Melhus er den kjent fra bl.a Svampan på vestsida av Gaula. Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Artsdatabanken | |
|
|
Horndykkeren (Podiceps auritus) er mest tallrik i nordlige Nordland og i Troms, men har i nyere tid spredt seg i deler av Sør-Norge, bl.a. på det indre av Østlandet og i Trøndelag. På flere av de viktigste hekkeområdene i Nord-Norge har det imidlertid vært en markert tilbakegang de siste årene. Årsakene til tilbakegangen er lite kjent. Som andre dykkere plasserer horndykkeren reiret flytende i vannvegetasjonen. Horndykkeren er oppført i rødlista som "sterkt truet". Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Artsdatabanken | |
|
|
Småmyrull (Eriophorum gracile) trives i våt, næringsrik og kalkholdig myr i lavlandet. Omfattende grøfting og drenering av skogmyrer med etterfølgende oppdyrking og skogplanting har ødelagt svært mange av de kjente voksestedene. Arten regnes nå som "sterkt truet". I Klæbu er den kjent bl.a. fra Rassvæta. Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Artsdatabanken | |
|
|
Buttblomstermose (Schistidium atrofuscum) vokser på bergvegger og er i Norge bare kjent fra Høybydalen i Hommelvik. Det har vært veibygging i nærheten, så det er viktig at mosen tas vare på i den framtidige planlegginga i Malvik. Den er oppført i rødlista som "sterkt truet" fordi den er så sjelden. Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Artsdatabanken | |
|
|
I Norge hekker fjellmyrløperen (Limicola falcinellus) spredt i sentrale og østlige fjellstrøk i Sør-Norge og i Finnmark, som også har den største delen av bestanden. Den hekker på svært våte myrer, gjerne med gyngegrunn. Neddemming (kraftutbygging) har gjort at arten har forsvunnet fra tidligere hekkeplasser her i landet. Fjellmyrløperen er svært sjelden også på verdensbasis, den hekker hovedsakelig i Skandinavia og på Kola, mens det østover i Russland fins en annen underart. Fjellmyrløperen er betraktet som "sårbar". Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Artsdatabanken | |
|
|
Elfenbenslav (Heterodermia speciosa) er en sjelden lavart som vokser på bergvegger og trær i fuktig skog. I Tydal er den funnet på grankvister i fosserøyk ved Henfallet. I Norge er den regnet som ”direkte truet” på grunn av stor dokumentert tilbakegang. Både hogst, gjengroing og vassdragsregulering er trusler mot arten. Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Artsdatabanken |
