| Art |
Kommune |
Beskrivelse |
|
Harstad
|
Vannplanten broddtjønnaks (Potamogeton friesii) har spredte forekomster i kalkrikt ferskvann over store deler av landet. Den er dermed knyttet til voksesteder som er utsatt for inngrep i form av drenering, utfylling og gjødsling. Likevel har den foreløpig ikke vist noen klar tilbakegang, og er derfor bare vurdert som "nær truet". I Harstad er planten kjent fra Vikevatnet i Sørvikmarka Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Artsdatabanken | |
|
Tromsø
|
Storlommen (Gavia arctica) fins i alle fylker i landet, og hekker helst ved store, klare og fiskerike vatn og innsjøer. Storlommen har gått sterkt tilbake her i landet, tidligere fordi den ble sett på som konkurrent om fisken, senere mest på grunn av utbygging av vannkraft. Storlommen legger reiret like i vannkanten, og klarer seg dårlig i regulerte vatn. Storlommen tåler også dårlig å bli forstyrret ved reiret. I Tromsø er den registrert i et 20-talls vatn de siste årene. | |
|
Kvæfjord
|
Snøsoleie (Ranunculus nivalis) liker kalde voksesteder der snøen ligger lenge i fjellet, gjerne med overrisling av smeltevann. I Norge har den en begrenset utbredelse i sørlige fjell, men er vesentlig mer vanlig i nord. I sør er det observert tilbakegang på grunn av gjengroing og klimaendring, mens situasjonen i nord fortsatt synes stabil. Den er derfor foreløpig bare vurdert som "nær truet". I Kvæfjord har den vært innsamlet fra nordøstskråningen av Rundfjellet. Kan vi finne den her i dag også? Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Artsdatabanken | |
|
Skånland
|
Fossenever (Lobaria hallii) er en nordlig lavart som liker seg best på stammer av lauvtrær og greiner av gran i fuktig skog. Ofte vokser den i nærheten av bekker og elver.Fosseneverer funnet flere steder i Skånland, nyeste funnet er ved Renåsvatnet. I Norge er det hogst og vassdragsreguleringer som kan true fossenever. Arten er regnet som ”sårbar”. Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Artsdatabanken | |
|
Bjarkøy
|
Kildegras (Catabrosa aquatica) er knyttet til fuktenger og grøfter, bekkedrag og kilder i store deler av landet. I Sør-Norge har den hatt en markert tilbakegang, fremst på grunn av endringer i beitetrykk, drenering og andre arealinngrep, mens den i Nord-Norge har holdt seg ganske stabil. Den er derfor bare regnet som "nær truet" i Norge. I Bjarkøy har den f.eks. vært samlet på Flatøya. Kan vi finne den her i dag også? Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Artsdatabanken | |
|
Ibestad
|
Fjellnøkleblom (Primula scandinavica) er en art som bare vokser i Skandinavia, og fins på kalkholdig mark i fjellet fra Rogaland til Troms. Den var tidligere svært tallrik i fjellet, men har den senere tida gått markert tilbake på grunn av ulike typer endringer i bruk av arealene. Opphørt beite og utmarksslått og påfølgende gjengroing er eksempler på dette. Fjellnøkleblom er nå betraktet som "nær truet" i Norge. I Ibestad er den kjent fra for eksempel Hamnvik. Kan vi finne den her i dag også? Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Artsdatabanken | |
|
Gratangen
|
Lillagrå rødskivesopp (Entoloma griseocyaneum) er en liten hattsopp som vokser i kalkrik naturbeitmark og frodig skog. Den er sårbar for gjengroing og eventuell nedbygging eller oppdyrking. Det er tre nye funn fra Gratangen, nemlig på Forråsen, Hesjeberg og Myrland. Grundig kartlegging vil trolig vise at den finnes på enda flere steder i kommunen. Lillagrå rødskivesopp er oppført som "nær truet" i rødlista. Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Artsdatabanken | |
|
Lavangen
|
Lapprublom (Draba lactea) er en fjellplante som vokser i kalkrik grus på steder der snøen ligger lenge om våren. Den er sjelden i Sør-Norge, men noe vanligere i Nord-Norge fra Rana til Alta. Denne typen voksesteder vil være svært utsatt ved klimaendringer, men foreløpig er arten bare betraktet som "nær truet". I Lavangen er den funnet f.eks. på Stortind. Kan vi finne den her i dag også? Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Artsdatabanken | |
|
Bardu
|
Jaktfalken (Falco rusticolus) er den største av falkene våre. Den hekker spredt i fjellstrøk over det meste av landet. Den blir mer vanlig nordover i landet, hvor den ofte hekker i kyststrøk. Hekkeplassen er som regel i bratte fjellvegger. Bestanden antas å ha vært betydelig større tidligere, men den synes i dag å være relativt stabil. Jaktfalken er sårbar for forstyrrelse og inngrep ved hekkeplassen, og har vært utsatt for miljøkriminalitet. I rødlista er den oppført som "nær truet". Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Artsdatabanken | |
|
Salangen
|
Minimum 6000 steinkobber (Phoca vitulina) finnes langs norskekysten. Familiegrupper og store kolonier holder til på relativt faste steder året rundt. Arten har hatt en tilbakegang. Steinkobben har stort behov for ro i hårfellingsperioden i august. Den trues av drukning i fiskeredskap, virus og uregulert jakt. Arten er oppført i rødlista som "sårbar". Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Artsdatabanken | |
|
Målselv
|
Sjøorren (Melanitta fusca) fins spredt fra Telemark og nordover til Finnmark. I Sør-Norge finner vi den hekkende i fjellvann eller høyereliggende skogsvann. I Nord-Norge hekker den i større grad også langs kysten. Sjøorren har vist klar tilbakegang i Sverige, mens utviklingen i den norske bestanden er usikker. Sjøorren overvintrer i saltvann, og kan påtreffes langs hele norskekysten. Den er som mange andre sjøfugler utsatt for oljesøl. Sjøorren vurderes som "nær truet". I Målselv kommune er det påvist hekking flere steder nær Målselvfjorden. Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Artsdatabanken | |
|
Sørreisa
|
Jøkelstarr (Carex rufina) vokser på steder i fjellet hvor snøen ligger lenge om våren, gjerne på næringsfattig grunn. Den har vist en markert tilbakegang, noe som antagelig skyldes klimaendringene. Jøkelstarr er betraktet som "nær truet". I Sørreisa er den kjent f.eks fra Kjeltinden i Rabbåsdalen. Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Artsdatabanken | |
|
Dyrøy
|
Teisten (Cepphus grylle) hekker langs hele kysten av Norge, men opptrer mest vanlig fra Sogn og Fjordane og nordover. Den finnes også innover mange av våre fjorder. Det er fremdeles en bra bestand av teist i Norge, men den har vist sterk tilbakegang her i landet, som i resten av Skandinavia. Teisten er blant de sjøfuglene som er mest utsatt for å bli drept av mink i hekkekoloniene. Mange blir drept i fiskeredskaper, og den er også utsatt for oljesøl. Teist er oppført som "nær truet" i rødlista. Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Artsdatabanken | |
|
Tranøy
|
Vandrefalken (Falco peregrinus) var blant de artene som gikk mest tilbake på grunn av sprøytemiddelbruk i jordbruket. På midten av 1970-tallet var det bare åtte kjente lokaliteter med vandrefalk i Norge, og vandrefalken var kritisk trua både i Norge og i våre naboland. Etter at jordbruket tok i bruk andre plantevernmidler har bestanden tatt seg sakte opp igjen, og stadig flere av de gamle tradisjonelle hekkeplassene som har stått tomme, har igjen blitt tatt i bruk. I dag betraktes vandrefalken som "nær truet". | |
|
Torsken
|
Sildemåke (Larus fuscus ssp. fuscus) forekommer i flere raser (underarter), og to av dem finnes i Norge. I Norsk rødliste er ikke de enkelte rasene eller underartene skilt ut, så nordlig sildemåke står ikke i rødlista. Den nordlige sildemåka har hatt en katastrolfal tilbakegang fra 1970-åra og fram til i dag. Årsakene er til dels usikre, men matmangel synes å være hovedårsaken. Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Norsk Ornitologisk Forening | |
|
Berg
|
Steinskvetten (Oenanthe oenanthe) hekker vanlig fra de ytterste skjær og til høyfjellet over det meste av landet, så lenge det er åpent og steinete terreng. Steinskvetten har gått tydelig tilbake i våre naboland. I Norge er det først og fremst bestanden i lavlandet som har gått tilbake. Steinskvetten betraktes som "nær truet". Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Artsdatabanken | |
|
Lenvik
|
Tolvtannet barkbille (Ips sexdentatus) er en liten bille som tidligere var utbredt over store deler av landet. Den ble funnet flere steder i Troms i løpet av 1980-årene, bl.a. i Lenvik kommune. Arten lever under bark på nylig døde, grove furutrær. Billen har hatt en dramatisk tilbakegang de siste årene, både i Norge og Sverige. Det finnes ingen sikre funn av arten etter 1993, men grundig registrering kan avsløre om den fortsatt fins. Arten er oppført som "sårbar" i rødlista. Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Artsdatabanken | |
|
Balsfjord
|
Den vakre orkideen svartkurle (Nigritella nigra) har vært funnet på et 40-talls voksesteder i Norge, men er forsvunnet fra i alle fall en tredjedel av disse. Den regnes nå som sterkt truet. I Balsfjord ble den oppdaget først i 1991 i Tamokdalen.Truslene mot arten er særlig endret beitetrykk, økt gjødsling og dreneringstiltak. Svartkurla er fredet. Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Artsdatabanken | |
|
Karlsøy
|
Havørna (Haliaetus albicilla) hekker i dag langs kysten fra Rogaland og nordover til Finnmark. Havørna ble fredet i 1968, da bestanden var svært lav. Senere har havørna ekspandert jevnt og trutt, og tatt i bruk gamle og forlatte hekkeplasser fra Nord-Trøndelag til Hordaland og Rogaland. Den har også i økende grad tatt i bruk hekkelokaliteter i innlandet. Havørna er dermed ikke lenger på den norske rødlista. Norge har bortimot en tredjedel av den Europeiske bestanden og vi har derfor et spesielt ansvar for arten. Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Norsk Ornitologisk Forening | |
|
Lyngen
|
Lundhette (Mycena pelianthina) er en liten hattsopp som vokser i rik oreskog blant lauv og kvister, gjerne sammen med bregnearten strutseving. To av ni kjente norske lokaliteter er i Lyngen. Lundhette kan være sårbar for treslagsskifte og er oppført som "sårbar" i rødlista. Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Artsdatabanken | |
|
Storfjord
|
Læstadiusvalmue (Papaver radicatum ssp. laestadianum) vokser på kalkholdig skifergrus i høyfjellet, og er på verdensbasis bare kjent fra seks - syv voksesteder; i Målselv, Balsfjord og Storfjord, og to i Torne Lappmark(Sverige). Den beste bestanden er antakelig på Markusfjellet i Storfjord. Arten er regnet som "sårbar", og vil være svært utsatt for klimaendringer. Storfjord har valmuen i sitt kommunevåpen. Planten er fredet. Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Artsdatabanken | |
|
Kåfjord
|
Fingerlav (Dactylina ramulosa) er en i hovedsak arktisk art som forekommer i tundra og fjell rundt hele polområdet. I Kåfjord-Gáivuotna forekommer denne arten i noen få delbestander på Ráisduottarháldi. Voksestedene henger sammen med forekomster på finsk side. Dette er sørlige utposter i artens utbredelsesområde. Arten regnes som "sårbar" i Norge. Se postkortet, samiguela (pdf-fil). Lær mer hos Artsdatabanken | |
|
Skjervøy
|
Lodnemyrklegg (Pedicularis hirsuta) vokser i fjellet fra Rana til Hammerfest, på kalde og våte steder der snøen ligger lenge, helst på kalkholdig grus eller torvjord. Dette er voksesteder som vil bli rammet av en klimaendring, og arten regnes som "nær truet" i Norge. I Skjervøy har den vært samlet bare én gang. Kan vi finne den her i dag også? Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Artsdatabanken | |
|
Nordreisa
|
Sibirnattfiol (Lysiella oligantha) har vært kjent fra åtte voksesteder i Troms og Finnmark. Den vokser i kalkrik fjellbjørkeskog. I dag er det bare tre intakte voksesteder igjen, der den beste er i Reisadalen i Nordreisa. Den regnes som "kritisk truet" i Norge. Den viktigste årsaken til tilbakegangen er nok overbeite av rein. Planten er fredet. Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Artsdatabanken | |
|
Kvænangen
|
Kolavalmue (Papaver lapponicum) har to hovedforekoster i Norge; i Kvænangen og i Alta, men den største bestanden er i Riddevarre i Kvænangen. Arten er knyttet til kalkrike rasmarker og elveører. Noen elveørforekomster er forsvunnet, antagelig som følge av vassdragsreguleringer, og arten er vurdert som "sterkt truet". Planten er fredet. Se postkortet (pdf-fil). Lær mer hos Artsdatabanken |
