Lakselus er en parasitt som finnes naturlig i sjøen, men på grunn av store mengder med laks og regnbueørret i oppdrettsanlegg har det blitt unaturlige og ekstremt høye konsentrasjoner av lakselus i våre fjord- og kystområder. Situasjonen er så alvorlig at det er fare for at lakselus kan utrydde bestander av vill laksefisk.
Det er Mattilsynet som har ansvaret for sykdom og parasitter hos både vill fisk og oppdrettsfisk, mens Direktoratet for naturforvaltning har forvaltningsansvaret for de ville laksebestandene i Norge.
Lakselus vurderes i dag som en trussel som alene kan utrydde bestander av vill laksefisk over store områder, dersom den ikke bringes under kontroll.
Lakselusa slipper eggene sine fritt i vannet. Eggene utvikler seg til larver som driver med strømmen og angriper vill laksefisk hvor den spiser av fiskens slim og hud. Luseangrep fører til dårligere vekst, forstyrrelse i saltbalansen og fisken blir mer utsatt for andre sykdommer og predasjon. Mer enn fire-fem lus på utvandrende smolt vil føre til betydelige tap i en bestand.
I oppdrettsanleggene kan antall lakselus holdes nede ved hjelp av kjemikalier og leppefisk. Den samlede mengden med oppdrettsfisk gir likevel så mange verter for parasitten, at det medfører høy produksjon av egg og larver som sprer seg i de frie vannmasser gjennom hele året. I dag er det mer enn hundre ganger så mye oppdrettslaks og regnbueørret i oppdrettsanleggene, enn antall vill sjøørret og laks i hele landet.
Havforskningsinstituttet utførte i 1999 og 2001 undersøkelser i Sognefjorden på Vestlandet som viste 80 – 90 prosent dødelighet på utvandrende smolt som følge av lakselus. Aldri har det tidligere vært dokumentert at to hele årsklasser av laks i et helt fjordsystem har blitt utradert.
Tilsvarende undersøkelser med utsettingsforsøk fra Voss og Daleelva i Hordaland har vist at lakselusa enkelte år har redusert overlevelsen av laksesmolt med minst 80 prosent. Mens laksen vandrer ut fra elvene til havet, oppholder sjøørreten seg stort sett i fjordene og kystnære områder hele året. Derfor er sjøørreten enda mer utsatt for lakselusangrep, men det antas likevel at det er laksebestandene som er mest truet av utryddelse på grunn av lakselus.
I områdene med store mengder lakselus, er enkelte laksebestander allerede truet av utryddelse, og sjøørretbestandene redusert til bare noen få prosent av det opprinnelige nivået. På Vestlandet, spesielt i Hardangerfjorden, er fisket stoppet både i sjø og i mange elver, dels på grunn av den negative virkningen lakselusen har på fiskebestandene. Også i andre deler av landet er fisket sterkt redusert delvis på grunn av situasjonen med lakselus.
På hele strekningen fra Rogaland til og med Nordland utgjør lakselus et stadig økende problem for laksefisken. En kombinasjon av at lakselusene har begynt å bli resistente mot de vanligste og mest effektive behandlingsmidlene, fortsatt vekst i oppdrettsnæringen, stigende sjøtemperaturer som følge av klimaendringer, vil dette gi tilsvarende problemer med lakselus i de nordligste fylkene, hvor bestander av sjørøye blir ytterligere skadelidende.
Det var i 1989 at man oppdaget sammenhengen mellom lakseoppdrettsnæringen og økte mengder lakselus på villfisk. I årene etter 1989 økte problemet med lakselus, og på Vestlandet nådde problemene en foreløpig topp i 1996 og 1997. Det ble iverksatt tiltaksgrenser for avlusing. Oppdretterne ble pålagt å bekjempe lakselus når lusemengden steg over et gitt nivå. Tiltakene førte til at forholdene bedret seg noe.
Oppdrettsnæringen har imidlertid fortsatt å vokse, og Mattilsynet har innført ytterligere restriksjoner overfor næringen i forhold til lakselus. Den mest urovekkende utviklingen i det siste, er at lakselusene har begynt å bli resistente mot de vanligste og mest effektive behandlingsmidlene. Dette gjør det enda vanskeligere å holde lakselusnivået lavt nok i oppdrettsnæringen til å unngå at vill laksefisk blir skadet.
Veksten i næringen kan føre føre til at gevinsten ved tiltak delvis eller helt oppveies. Stadig mer laks i merdene betyr mer lakselus, dersom tiltaksgrenser for avlusing ikke reduseres tilsvarende. Fra et nivå på 360 000 tonn i 1998 har produksjonen av oppdrettslaks økt til rundt 800 000 tonn i 2009.
Problemet med lakselus på vill laksefisk er ikke løst. Dagens produksjonsvolum av oppdrett på laks og regnbueørret er svært høyt i forhold til tiltakene som har vært satt inn eller som synes mulige med dagens teknologi og kunnskap.
Produksjonsvolumet i oppdrettsnæringen, og resistensutvikling kombinert med mangel på nye effektive bekjempelsesmetoder, kan føre til at lakselus alene i løpet av få år ytterligere reduserer, og i verste fall utrydder, bestander av laks og sjøørret i stadig nye deler av landet. Noen steder, som i Hardanger, står en allerede i akutt fare for å tape en rekke bestander på grunn av lakselus.
Direktoratet for naturforvaltning har forvaltningsansvaret for de ville laksebestandene i Norge. Den atlantiske laksen har sin hovedutbredelse i Norge og det landet har et stort ansvar for å sikre bærekraftige bestander for framtidige generasjoner. Villfisken er dessuten av stor økonomisk betydning for reiseliv, både for dem som har fiskerett og for verdiskapning i næringssvake distriktskommuner.
Laksefiske er en viktig kilde til rekreasjon og grunnlag for kyst- og sjøsamisk kultur. Direktoratet for naturforvaltning er sterkt bekymret for framtiden til bestandene av laks, sjøørret og sjørøye, dersom ikke problemene med lakselus bringes under kontroll.