NRK har de siste dagene reist en debatt om hvorvidt villaksen i Norge er truet eller ikke. Debatten er preget av enkle svar på kompliserte spørsmål. Hvorfor er vi egentlig bekymret for villaksens framtid i norsk natur?
Historisk sett har rundt 450 norske vassdrag hatt sin egen unike laksestamme. I dag er minst en av ti laksestammer tapt, men fortsatt gyter det villaks i 407 vassdrag.
– De siste dagers debatt har skapt et inntrykk av at bekymringen vår for villaksen er overdrevet. Det er den ikke. Faresignalene er så mange at det er all grunn til uro for villaksens framtid, sier direktør Janne Sollie i Direktoratet for naturforvaltning (DN).
Etter gytingen tilbringer villaksen normalt mellom to og fire år i elvene, før den som smolt (småfisk) vandrer ut i havet for å beite. Etter ett til fire år i havet vender den tilbake til vassdraget hvor den ble født for å gyte.
I en rapport fra forskerne i Vitenskapelig råd for lakseforvaltning fremgår det at inntil 1,2 millioner laks kom inn til norskekysten hvert år tidlig på 1980-tallet (se figuren).
Estimater fra 2008 viser at tallet var redusert til 490 000 laks, og forskerne forventer at den negative utviklingen vil fortsette. Estimatene er basert på et modellverktøy som brukes av det internasjonale havforskningsrådet (ICES).
I debatten om laksens tilstand tegnes det et bilde av at også laksefangstene er bedre i dag enn tidligere. Det er et bilde DN heller ikke kjenner seg igjen i.
– Det er feil å sammenligne fangsttall fra før 1980 med dagens tall. De gamle statistikkene er ikke til å stole på. Elver som er med i dag var utelatt den gangen. I noen elver ble det kun rapportert fangster fra enkelte laksevald. Det foregikk trolig også en underrapportering fra gammelt av fordi fiskerne tidligere måtte betale en ”lakseskatt” som ble regnet ut etter fangstene de oppga, sier Janne Sollie.
Mer enn ti prosent av fangstene i fjor ble tatt i vassdrag som for ti til 20 år siden knapt hadde en eneste fisk. Sur nedbør gjorde vannet for surt for laksen. Miljømyndighetene har fått laksen tilbake ved å kalke elvene og drive omfattende utsetting av smolt og planting av rogn. Til tross for slike eksempler på en positiv utvikling, viser Statistisk sentralbyrå sine offisielle tall at de samlede fangstene av laks har gått ned. I fjor ble det for eksempel fisket 312 tonn laks i norske elver, mot mer enn 550 tonn i de første årene etter tusenårsskiftet.
Villaksen er utsatt for mange trusler. Både vassdragsreguleringer, sur nedbør, forurensning, lakseparasitten Gyrodactylus salaris og fiske påvirker bestandene. Dette er påvirkninger som forvaltningen i dag har god kontroll med. Sur nedbør holdes i sjakk gjennom kalking, halvparten av elvene som har vært gyrosmittet er friskmeldt og kravene som stilles til mange kraftprodusenter er skjerpet til beste for villaksen.
Oppdrettsnæringen påvirker også laksen negativt. Lakselus tar livet av laksesmolt, mens rømt oppdrettslaks blander seg med villaks og gir avkom som overlever og reproduserer dårligere enn ren villaks. Dette er forhold som ikke er under kontroll, og som er en eksistensiell trussel mot mange villaksbestander fra Rogaland i sør til Nordland i nord.
På toppen av dette opplever laksen dårlige næringsforhold i havet, noe som bidrar til at effekten av andre påvirkninger blir sterkere enn de ellers ville vært.
– Når vi skal forvalte laksen må vi ta hensyn til hele trusselbildet. Det kan ikke herske tvil om at de samlede truslene mot villaksen er større i dag enn tidligere. Det er et blindspor å diskutere om villaksen er utrydningstruet eller ikke, når sentrale forskere sier at utryddelse er uunngåelig om vi fortsetter å stevne fram som vi gjør i dag, sier Sollie.
Hver av de mer enn 400 norske villaksstammene har et arvemateriale som har utviklet seg gjennom tusenvis av år, og er tilpasset forholdene i det vassdraget der hver stamme hører hjemme. Den store variasjonen i genetikk hos villaks fungerer som en langsiktig livsforsikring for arten.
– Bred variasjon i laksens arvemateriale, kombinert med store og robuste bestander, gjør laksen mindre sårbar. Det er viktig for å gjøre arten best mulig rustet til å møte framtidige trusler som for eksempel klimaendringene, sier DN-direktøren.