Artiklene i den nye boka peker på sentrale årsaker og utfordringer knyttet til den negative utviklingen mange fuglebestander har. Noen av konklusjonene i boka er:
Evrosdeltaet i Hellas er en smeltedigel for overvintrende vannfugl fra hele Europa, også norske vannfuglbestander. Foto: Morten Ekker.
Samarbeid over landgrensene er avgjørende
453 forfattere fra 59 ulike land har bidratt til ”Waterbirds around the world”. At boka er et resultat av bredt internasjonalt samarbeid har også symbolverdi. Samarbeid på tvers av landegrensene og mellom samfunnssektorer er nemlig tvingende nødvendig for å lykkes i arbeidet med å bevare arter som er truet.
Svært mange av fuglebestandene som hekker i Norge, trekker ut av norsk territorium i vinterhalvåret. Rødnebbternas årlige vandring fra hekkeplassene på Svalbard til overvintringsområder langs Sør-Afrikas kyster og havområdene rundt Antarktis, er det mest spektakulære fugletrekket vi kjenner.
Rødnebbterna hekker bla. på Svalbard og trekker ”halve kloden” to ganger i
året. Foto: Morten Ekker.
Dette er et godt eksempel på ”dimensjonene” ved fuglenes trekk. Trekket er i seg selv anstrengende og farefullt, og kvaliteten på rasteplasser og overvintringsområder er kritiske for fuglenes overlevelse. Derfor er naturvern i andre land og internasjonal samhandling viktig også for at Norge skal kunne beholde våre arter og bestander.
Rødlistede arter må følges opp spesielt
Mange av våre vannfuglarter står oppført i den nasjonale rødlisten over trua arter og er derfor arter vi må følge opp spesielt. De er i utgangspunktet utsatt for negative påvirkningsfaktorer som må håndteres enten de forekommer og virker i Norge eller andre land.
Disse faktorene er ofte vanskelig å identifisere, og i de fleste tilfeller er problemet at flere ulike faktorer virker sammen langs hele trekkruta. Derfor er det viktig at det settes internasjonal fokus på problematikken og at etablerte og nye samarbeidsstrukturer videreutvikles for å sikre framtiden til disse artene.
| Polarsniper på trekk gjennom Nord-Norge. Drøye 30 000 fugler trekker hver vår fra Vadehavet og England gjennom Norge, hvor de bygger opp næring i noen utvalgte fjæreområder i Troms og Finnmark før det videre til Grønland og Kanada der de hekker. Foto: Morten Ekker. |
Internasjonale avtaler gir føringer
Pr. i dag er det særlig Bonn-konvensjonen om trekkende arter og Ramsar-konvensjonen om vern av våtmarker som direkte relateres til trekkende vannfugler.
Under Bonnkonvensjonen er det utviklet en egen internasjonal avtale om bevaring av albatrosser. Norge sluttet seg nylig til avtalen. Det kan du lese mer om her.
| ”Vandrealbatrossen er majesteten på de syv hav”. Norge har nettopp tiltrådt den internasjonale avtalen om bevaring av albatrosser. Foto: Morten Ekker. |
Direktoratet for naturforvaltning (DN) har forvaltningsansvaret for bl.a. vannfuglartene i Norge. DN deltar derfor i de fora hvor dette diskuteres. For å lykkes med bevaringsarbeidet er det imidlertid også avgjørende at ikke bare andre land, men også andre sektorer i Norge tar utfordringene på alvor. Dette er for eksempel viktig for å hindre forringing og tap av leveområdene til de ulike artene.
Dverggås – en norsk ”flaggskip-art”
”Waterbirds around the world” påpeker at globalt trua vannfuglarter må gis prioritet. Av norske hekkefugler er det bare dverggåsa som har denne tvilsomme statusen. Etter en kraftig tilbakegang gjennom 1900-tallet, teller den norske hekkebestanden nå kun 20-30 par. Arten er utryddet fra både Finland og Sverige, mens restbestanden oppholder seg i Norge i hekkesesongen, fra mai til september. Resten av året tilbringer fuglene i andre deler av verden – langs trekkrutene og i vinterkvarteret.
Direktoratet for naturforvaltning og Norsk Ornitologisk Forening samarbeider med andre europeiske land for å redde dverggåsa fra utryddelse. I fjor merket vi tre fugler med satelittsendere. Dette avslørte et hittil ukjent sløyfetrekk fra Finnmark via Taymyr i Sibir, opp langs Ob-dalen til Kasakhstan. Fra det nordlige Kasakhstan hadde vi regnet med at ferden videre gikk til Irak, men dverggjessene satte kursen vestover og endte opp i Evros-deltaet mellom Hellas og Tyrkia.
For en av fuglene – Imre – endte ferden i Russland. Den ble skutt ulovlig i landsbyen Bolshoj ved Stalingrad. Dette bekrefter tidligere dokumentasjon om at tyvjakt på trekket er en viktig årsak til bestandens tilbakegang, og viser at bevaringstiltak i Russland er nødvendig for å redde dverggåsa som del av norsk fauna.
| Dverggåsa er globalt truet og et norsk ”flaggskip”. Gjennom satellittstudier er det avdekket kunnskap om trekkveier som er avgjørende for å hindre arten fra utryddelse. Foto: Morten Ekker. |
Vårtrekket mot Finnmark er i gang
Dverggåsparet som nådde overvintringsområdet i Evros-deltaet på senhøsten, begynte forrige uke på vårtrekket mot hekkeområdene i Finnmark. Første stopp var Kerkinisjøen i Hellas. Derfra går trekket via Ungarn der fuglene er nå, via Estland og Finland, før gjessene ankommer Valdakmyra på Stabbursneset i Finnmark ca. 10. mai. Da har de tilbakelagt mer enn 13 000 kilomtere.
Heller ikke denne trekkveien er helt trygg, men Norge samarbeider nå med alle de berørte landene gjennom et EU Life-prosjekt for å sikre den europeiske trekkruta. Gjennom å sette sammen de kunnskapsbitene vi har samlet om dverggåsa, ser vi nå at det også er svært viktig å bidra til at fuglene gjennomfører vellykket hekking. Dette bidrar til nye individer til bestanden. I tillegg medfører det at fuglene ikke foretar det samme farefulle sløyfetrekket østover, men trekker direkte ned til Hellas.
Dverggåsa er et godt eksempel på at Norge har et internasjonalt ansvar, - og tar ansvar. Det beviser at møysommelig kunnskapsinnhenting er viktig, og at internasjonalt samarbeid er en kritisk suksessfaktor. Dverggåsa er derfor en ”norsk flaggskip-art” og vil kunne bane vei for bevaring av andre trekkende vannfugler.